Ungdommens råskap

Når jeg av og til drister meg til å ta kontakt med de som er unge i dag er det alltid med en ikke ubetydelig usikkerhet. Men jeg prøver så godt jeg kan. Alderen tatt i betraktning. 

Det er søndag formiddag. Datter Frida (15) og jeg står utenfor oljemuseet i sentrum av Stavanger. Her har kommunen laget en skatepark som er tagget ned etter alle kunstens regler. Det skaper en ganske røff stemning. Hvis man konsentrerer seg hardt og ser på utvalgte deler av parken er det akkurat som å være i Harlem eller Bronx eller et annet knallhardt sted på jorden der ungdomsgjenger vil henge rundt med store muskler og slagvåpen og planlegge neste ran. Her kan volden renne gatelangs. I min fantasi.

Nå begynner det å regne. Den grå betongen i Stavanger blir enda gråere. Det blåser en sur vind over asfalten. Jeg foreslår for Frida at vi skal gå på kafe. Jeg nevner kaffe og kaker. Hun sier ja og er veldig positiv. Riktig nok vil hun helst ikke gå ved siden av meg, men noen skritt bak eller foran, slik at det ser ut som om vi ikke er i slekt. Dette kan gå bra. En kort stund.

I det vi runder hushjørnet ser jeg to, små gutter. De er anslagsvis åtte år gamle og står og henger. Ganske hardkokte. Midt i gaten. Guttene stikker hodene tett sammen. De snakker ivrige med hverandre og bøyer seg over noe som ligger på bakken.

Det er en død due. Jeg er en nysgjerrig fyr og begynner straks å lure på hvem om har tatt livet av duen.

Kan det være en hauk som har slått til midt i byen? Sånt skjer. Personlig har jeg noen naboer på Høvik (familien Helle) som de siste ukene har mistet alle sine høner. Det er en hønsehauk som har herjet nabolaget. Dag etter dag. Den har plukket en ny høne hver gang. Familien Helle er fortvilet. Naturlig nok. Se for øvrig petiten "Helt på tuppa".

Nå står jeg i Stavanger og ser ned på liket av dua. Jeg ser at den mangler hode. Jeg får en stygg mistanke om at den kan være fanget med en snare. Men det kan jo være andre forklaringer også. Jeg prøver å komme i prat med guttene. Jeg prøver å være på like fot. Jeg prøver å være en slags kamerat. Det blir en ganske kort samtale. Den går sånn:

- Vet du hvem som drepte dua?
- Mora mi!

Etter det kom jeg ikke på noe mer å si. Frida og jeg gikk på kafe. End of Story.

 


  "Kan De fatte og begripe

   Hvor de har sin råskap fra?"
   Jens Bjørneboe. - Fra Til lykke med dagen (1965)

   #Ungdom #skate #Stavanger

hits