Det uforanderlige

Før i tida stoppet folk sokkene sine. Selv direktørfruer gjorde det. Det var et spørsmål om ære. Nå går sokker, med hull, rett i søpla.

Man kan sitte slik under historiens gang og skue utover Norge og forsøke å legge merke til forandringer. Når man sitter slik, i våre dager, og ser ut over landet, er det liksom mye lettere å legge merke til alle de dyre og luksuriøse eneboligene og de dyre bilene og de fancy klærne og fine ferievanene enn raggsokkene som du ikke lengre får til jul eller bursta, men som du rett og slett må kjøpe selv, og som ingen er villige til å lappe når det går hull på hælen. Det er ikke lett å kaste noe man er glad i. Det er ikke det.

Dessuten er det slik at folk ikke lengre spiser kålruletter eller benløse fugler eller stekt blodpudding med sukker på. Folk har dessuten sluttet å røyke og begynt å jogge isteden. De syns ikke det er nødvendig med mer enn et glass rødvin på fredagskvelden. De banner ikke høyt og ofte og så saftig som de bare lyster. De lager ikke selvkomponerte og ganske frodige kallenavn på folk i og utenfor familien. De hater ikke datamaskiner og pinkoder og mye annet.

Godt er det da å ha noe uforanderlig som driver med alle disse tingene. Med uforminsket styrke. Kompromissløst, vil jeg si. Jeg vil trekke frem min mor. Som et ikke helt tilfeldig valgt eksempel.

Hun har rundet 70 år og jeg er meget glad i henne. Damen gjør som hun alltid har gjort. Nylig ble det for eksempel oppdaget at trekkene på solstolene var helt utslitte. Det ble oppdaget ved påsketider fordi sommeren kom sjokkerende tidlig til Østlandet i år. Plutselig var det 25 grader på terrassen. Noe måtte gjøres.

Andre ville kanskje ha kastet solstolene og kjøpt nye. Min mor satte seg i steden ned og sydde nye trekk til solstolene. De ble riktig fine. Da hun var ferdig sydde hun også nye bukser til seg selv. Her er resultatet:

#mote #mor

hits