Kjærlighet i grevens tid

Pappa Trond Mohn selger bedriften for 13 milliarder kroner slik at sønnen Fredrik W. blir dritsur og ber faren tørke seg bak. Jeg krever at min datter skal spise to små stykker fisk og hun blånekter. Stemningen er mer enn amper. Heng med.

Mysterier har mange farger. Jeg liker godt det gråblå lyset som starter når natten slipper taket og det så vidt er blitt lørdag morgen. Jeg kjører gjennom Asker til båthavna som ligger rett nedenfor Blakstad sykehus. Den gule bygningen troner som en festning over meg. Blakstad er et mentalsykehus. Det er dystre vinduer. Jeg kan se en kar som sitter og røyker intenst på en mikroskopisk veranda, høyt oppe i etasjene. Han har en diger boblejakke, topplue og mange sigaretter.

Utenfor sykehuset er det frihet. Sjøen ligger speilblank og nattens kuldegrader slipper taket, mens solen bryter gjennom og jeg putrer av sted i min gummibåt på vei mot Bjerkøya. To eldre damer i hver sin kajakk kauker til meg på dansk at nå er det godt å leve. Jeg gir dem rett i det.

Bjerkøya er langstrakt og eksotisk. Midt på øya står en gammel vindmølle. Og ikke langt fra nordenden har en kar bygget en hundre meter lang jernbane for å frakte lecablokker fra havet og opp til toppen av kollen for å bygge en hytte. De rustne svillene har ikke vært i bruk på 30-40 år. Sånn er Norge. Rare historier i hver krok.

Åtte timer senere har jeg fisket mye. Mange kast. Den ene plassen etter den andre er prøvd. Jeg har fått fire små torsk. Det er ikke all verden, men jeg er fornøyd. De første dråpene av regn treffer havflaten og et gufs av en ny og sur vind kommer nordfra og treffer meg i ansiktet. Snart snør det i tunge, våte flak. Det skvetter om baugen på den lille gummibåten på veien hjem.

Søndag gjør jeg meg flid. Jeg fileterer og fjerner alle ben. På fisken strør jeg salt slik at den skal bli fast, hvit og innbydende. Stykkene ligger i en glasskål natten over for å bli helt perfekt. Datteren min bemerker at NÅ ligger det veeeeldig mye fisk nederst i kjøleskapet.

Mandag sitter jeg på jobben og ser fremover. Jeg gleder meg. På veien hjem sykler jeg innom butikken og kjøper de beste bacon-skivene jeg vet om. Og jeg kjøper veldig tynne og fine asparges. Jeg steker filetene halvt ferdig til skinnet er passe sprøtt. Så snur jeg dem over på bakepapir og lar dem få noen minutter i stekeovnen. Potetbåtene er ferdig bakt og grønsakene er dampet passe møre. Hollandaisesaus er også viktig.

Jeg legger to små halestykker på min datters tallerken. Det er til sammen 100 gram med fisk. Ikke all verden. Hun protesterer høylytt, og kaster det ene stykket over på min tallerken. Jeg blir sur. Kjempesur. Jeg legger dette ene, lille halestykket tilbake på tallerken hennes. Hun protesterer en gang til. Enda høyere, denne gangen. Sta. Og enda staere. Jeg ber henne forlate måltidet og gå på rommet sitt. Hun spiser ingen middag denne mandagen.

Det er mandag kveld. Klokken er halv ti. Min datter er på rommet sitt. Vi har ikke snakket sammen. Jeg er fortsatt sur. Jeg kler på meg regntøy og hodelykt og setter meg på sykkelen. Månen henger skeivt over Steinshøgda når jeg peser oppover. Jeg tråkker på så hardt jeg klarer i de bratte bakkene. Slik kommer jeg til Bærums Verk som ligger folketom og øde. Elva Lomma går flomstor og brøler i fossen nede på verket. Jeg står og ser på gulehvite kaskader av krefter som koker og damper rett under meg.

Jeg tenker på datteren min. Vi er som hver vår ende av samme stokken. Like harde og kompromissløse. Det vi vil det vil vi. Jeg står slik og tenker på hvor mye jeg elsker henne.

Kall meg gjerne greven.
Dette er min tid.

Også tenker jeg på hvordan pappa Trond Mohn har det i dag. Og om han noen gang har prøvd å tvinge Fredrik W. til å spise fisk.

#Asker #fiske #Mohn #kjærlighet #sykehus

hits