Dagen starter med at jeg er nær ved å bli morder


Dagen starter med at jeg er nær ved å bli morder. Litt senere blir ting bare verre og verre.

Jeg har en gummibåt. Jeg har himmel. Jeg har hav. Jeg har en forlokkende, ubrukt lørdag utenfor Sætre i Hurum.

Sætre ligger ikke langt fra urbane ting som Oslo og Drammen. Man har derfor ikke overdrevne forventninger om vill natur. Hvis man da ser bort i fra de siste festdeltagerne som jeg traff på vei hjem da jeg kjørte forbi, ganske tidlig lørdag morgen.

Sætre er som man forstår et forholdsvis rolig sted. Jeg aner derfor fred og slett ingen fare i det jeg parkerer nede i båthavna. Her ligger døden på lur.

Jeg har tenkt å sjøsette det aller mest nødvendige en mann kan finne på å trenge. Jeg har en liten gummibåt, el-motor, årer, pumpe, to batterier, en plastbøtte, mye fiskeutstyr, tau, ekstra klær, matpakke, en termos med kaffe, sjokolade, lakris og noen seigmenn.

Alt dette utstyret er såpass tungt å bære at jeg er nøye med parkeringen. Like etter at jeg har stoppet bilen i båthavna i Sætre kommer jeg på at jeg har lyst til å rygge fem meter. Her vil jeg trekke frem at det er lurt å stole på sine instinkter eller magefølelsen om du vil. Jeg har en stor bil. Det er ikke så lett å se alt som skjer bak bilen. Jeg begynner å rygge. Men en stemme dypt nede i underbevisstheten sier: Var ikke det en bevegelse? En hårdott? Jeg bråbremser. For sikkerhets skyld. Da dukker det opp et bustete hode. Rett bak bilen. Det er en dame som ville redde hunden sin og derfor kastet seg frem. I en livsfarlig bevegelse. Folk gjør sånt.

Jeg går ut av bilen for å snakke om liv og død. Det er et tema som damen også er interessert i.

- Det gikk jo bra, jo, sier hun.

- Englevakt, sier jeg. Marginer. Flaks. Det er fint ha flaks, sier jeg, skjelven i stemmen.

Etterpå er Sætre på ny en idyll. Jeg laster den lille gummibåten, med det tidligere omtalte utstyret, og glir nærmest lydløst ut i retning Gråøya. Det var noen kuldegrader i natt. En tynn ishinne knaser foran baugen. Jeg kommer meg likevel lett frem. Det er en solblank lørdag, ikke et vindpust. Nå kommer varmen. Helt herlig. Jeg finner veien til den første, gode fiskeplassen, drar gummibåten opp på land og stiller meg ved en såkalt "sydvendt bukt med leopardspekket bunn".

Sier du "sydvendt bukt med leopardspekket bunn" til den riktige personen om våren, så får du garantert en sterk følelsesmessig reaksjon. Et annet ord for dette er sjøørret. Jeg fisker etter ørret med en slank sluk, blank og oransje over ryggen, som veier 15 gram og heter atomsilda. Jeg fisker sluken meget sakte for det er kaldt i vannet og reaksjonsevnen kan være laber. Jeg gjør mange kast. Jeg bytter plass. Jeg dra fra den ene holmen til den neste. Det var da merkelig!

Det er absolutt ingen reaksjon. Jeg prøver litt med flue. En grønn børstemarkimitasjon som ligner litt på julepynt, pleier da å være helt uslåelig. Men nei. På alle de gode fiskeplassene jeg kjenner fra før er det helt og fullstendig dødt. Her pleier i det minste torsken å stå tett og nappe villig.

Plutselig kommer et kjempeplask bare ti meter fra meg. Jeg kaster instinktivt mot vaket. Det bare må være en gigantisk ørret. Strømmen går stri over grunna, så dette burde være et spennende sted. Jeg fikk en torsk her på over fire kilo i fjor vår. Jeg liksom lener meg fremover av spenning. Kaster en gang til.

Da dukker et lite hode brått opp av vannet og ser nysgjerrig på meg. Det kommer et hode til. Og et til. Og enda et. Nå er de fire seler som boltrer seg rett foran meg. De jager etter hverandre. Leker. Plasker. Dukker opp snart her. Snart der. Jeg blir stående og tenke at disse karene spiser utrolig mengder fisk og skremmer bort det meste. Æsj.

Noen vil si at disse skapninger er veldig søte og nusselige. Noen ville sikkert bli helt fra seg av begeistring. Slike mennesker er sikkert tilhenger av å ha masse sel i Indre Oslofjord.

Slike følelser er vanskelig å rå med. Jeg går derfor til leksikon. Det gjelder å få plassert saken i et riktig lys. Seler (Pinnipedia) er et kortlemmede land- og vannbaserte rovpattedyr. 5-600 dyr holder til i Ytre Oslofjord, sjelden på innsiden av Drøbak. Kan veie flere hundre kilo. Har masse tenner, står det i leksikon. Ikke et ord om at de er søte. Sånn er det.

Jeg vil dessuten her og nå sette ut et rykte om at sel er et farlig rovdyr som kan angripe badegjester. Sel hater barn. Send det videre.




#sætre #fiske #ørret
hits