Døden på Sollihøgda


Jeg har akkurat kjøpt meg nye sko. Det er Tretorn-sko. De er hvite og laget av et stoff som puster. Livet føles veldig lett med slike sko. Det er en vanlig, bekymringsløs lørdag. Lite vet jeg at livet snart skal forandre seg for alltid.


22. august 1986. Sandra Kim har vunnet melodi Grand Prix i Bergen med sangen "J'aime la Vie". Nå skal den belgiske popartisten synge på Momarkedet. 
- Kan du skrive en underholdene sak fra Momarkedet, spør en reportasjeleder i Dagbladet.

Selvsagt kan jeg det. Jeg er en ung fyr som skriver om alt mulig. Showet på Momarkedet er en stor begivenhet på denne tiden med direkte sending på landets eneste TV-kanal.

Stemningen i bilen på vei ut til Momarkedet er god. Bak rattet sitter en fotograf som heter Lars Eivind. Han er en rolig og sindig fyr på min alder. Vi er i godt humør. I bilen spiller vi en kassett av Annie Lennox. Hun synger låta "I Remember You". Vi synger med. Refrenget går sånn:

Oh, we were so young
We didn't realize
Just what we'd done
Oh, we were too young

Annie Lennox er vokalist i Eurythmics som er svært populære i 1986. Det er også Sandra Kim. Hun er en av de yngste som har vunnet Grand Prix og blir møtt med jubel i Norge. Momarkedet er en folkefest. Vi fotograferer og intervjuer folk og reiser tilbake til Oslo.

Det er sen lørdag kveld i Dagbladets redaksjon i Akersgata. Det er nesten ikke et menneske å se på huset. Jeg sitter i tussmørke, med bare lyset fra en enkel bordlampe. Jeg har en grønn IBM-kulehodemaskin som summer svakt. Jeg skriver fort og lett om hvor bra alle ting var på Momarkedet. Da ringer telefonen.

Det er portvakten som betjener Dagbladets tipstelefon om natten. Han forteller at det for noen minutter siden har vært en fryktelig trafikkulykke på Sollihøgda på veien fra Oslo til Hønefoss. Jeg går inn til Lars Eivind som akkurat er ferdig med å fremkalle og kopiere bilder. Vi bruker bare noen sekunder på å bestemme oss. Vi løper mot bilen.

Jeg husker ikke mye av kjøreturen ut til Sollihøgda, bare at det gikk veldig fort. Vi er blant de første som kommer til ulykkesstedet. Det er kaos over alt. Fire ungdommer har vært på kino i Oslo og kappkjørt hjem igjen. De kjørte en liten golf som treffer en lastebil i en sving. Golfen blir kappet i to. Alle fire dør momentant. Like bak kommer en buss fullastet med ungdommer som har vært på fest i byen. Mange av dem er i sjokk og begynner å gå, nærmest i svime langs veien og i terrenget rundt.

Jeg er omtrent like gammel som de døde. Det er mørkt. Vi fotograferer. I korte glimt lyser blitsen opp forvridde metalldeler. Bensin som renner. Jeg ser hvite ansikter. Jeg føler angsten. Jeg prøver å snakke med vitner. Stemmen skjelver. Hendene skjelver.

Etterpå kjører Lars Eivind bilen svært sakte tilbake til Oslo. Han dytter inn Eurythmics-kassetten og for alltid skal teksten brenne seg inn hukommelsen:

Oh, we were so young
We didn't realize
Just what we'd done
Oh, we were too young

Det er da jeg oppdager det. Jeg ser ned på mine nye sko. De er fulle av blod. Jeg har tråkket rundt i blodet uten å være klar over det i mørket.

Når jeg kommer hjem putter jeg skoene i en plastpose og kaster dem i søppeldunken utenfor huset. Jeg har aldri gått i Tretorn-sko igjen.

 

#Sollihøgda #trafikkulykke #Dagbladet #GrandPrix #Dødenpåveiene

hits