I kjærlighet til landet



Det var en gang slik at etter å ha flakket ganske lenge med tog rundt om i Europa, og besøkt de mest storslåtte kulturer i Paris, Roma og Athen, kom vi endelig rullende tilbake til Norge, og i det vi passerte grensen ble togkupeen fylt av en metallisk stemme over høyttaleren som bekjentgjorde at på dette toget var det en spisevogn som i dag kom til å servere kjøttkaker med ertestuing, kokte poteter, brun saus og tyttebær. Takk!
 

I denne servering av glede over å kunne vende hjem til Norge, følger det også en tråd av følelser som strekker seg i hukommelsen og virvler opp hvordan det var å være lys våken i en sommernatt her nord, som kunne vart evig der vi satt på trappa med utsikten over en speilblank fjord og uhyre langsomt spiste grovt brød med brunost og smør og bløtkokte egg og kaviar fra tube og drakk skummelt melk, og noen blåbær og markjordbær og bringebær fra veikanten, etter den nattlige turen der vi spaserte så forelsket at det var helt umulig å sove.

Når sommeren gikk mot høst ville en hel søndag kunne bli fylt av duften av fårikål som sammen med melne poteter ble knadd i sausen på varme tallerkener av fint porselen med et lyseblått og sirlig mønster fra gammel tid, hvor bestefar og far og onkel spiste seg svette i taushet og måtte åpne noen knapper, øverst i skjorten, for å nyte maten bedre, og det var ingen som tok mindre enn to porsjoner, enda alle visste at det var sviskekompott med fløte til dessert.

Her kunne også hverdagen være en ubegrenset tilgang på særlig stor skrei som skinnende hvit og fast i fisken ville gjøre bestefar om til en slags prest som satt stor og trygg øverst ved bordet og øste smeltet smør over potetene, og skar skiver av rogn og kommenterte leverens beskaffenhet, mens maten kom i slike mengder at det alltid var plass til en ekstra gjest eller to som ikke hadde egen familie eller inntekt og som passet på å svinge liksom tilfeldig innom når det nærmet seg middagstid, og som også ville få med seg kaffen, for ikke å snakke om fyrstekaken som pendlet mellom matboden og stua etter hvert som noen kom på uventet besøk.

Det må jo også sies at fisken kom i så mange forskjellige varianter av glede at man kunne fylt en katedral med høysang. Bare tørrfisken, klippfisken og bacalaoen kommer i over tusen forskjellige former som treffer deg i hjerte og sjel og definerer hvem du er og hvor du kommer fra. I de mer hverdagslige stunder var det røkt kolje med eggesmør og stuede gulrøtter, for ikke å snakke om flekket og saltet uer med potetmos og stekt bacon.

Sommerens høydepunkt for bestefar var å kjøre til Tana for å spleise på to lakse-sider som var røkt og glinset av fett når de ble lagt på fjøla og han skar brede skiver, og det ble sukket og stønnet av velvære, og etterpå var det dram og en røyk og vissheten om at ferien akkurat hadde begynt.

Så har vi også veidet i fjellet og fanget ørret som slår rygg når de går rett i stekepanna sammen med smør og rømme og kantareller, eller vi har sittet med stormkjøkken i tåke og regn på vidda og tenkt at det gjør da slett ingenting med dårlig vær når vi kan brase finnbiff av reinsdyrskav og knuste einebær og løk, og kjenne kameratskapet og turen og den usagte styrken som ligger mellom menn som går og virker sammen, slik nordmenn alltid har gjort i dyp kjærlighet til landet.

Inspirert av Marcel Proust (1871 - 1922)
"På sporet av den tapte tid"

Marcel sier det blant annet slik:
For til det faste grunnlag av egg og koteletter, poteter, syltetøy og småkaker som hun ikke engang kunngjorde for oss lenger, føyde Françoise nye ting - alt etter markens og frukthagenes grøde, havets delikatesser, markedets tilfeldigheter, naboenes elskverdighet og sitt eget geni, med den følge at man i vår meny, liksom i skulpturene fra det trettende århundres kirkeportaler, kunne se avspeilet årstidenes gang og livets tildragelser: en slettvar fordi fiskehandleren hadde garantert at den var fersk, en kalkun fordi hun hadde fått øye på en som var særlig pen på markedet i Roussainville-le-Pin, ville artisjokker i margsaus fordi hun ennå ikke hadde servert oss det på denne måten, en lammestek fordi landluften gir appetitt og vi jo hadde god tid til å fordøye den innen klokken ble syv, spinat for å variere litt, aprikoser fordi det ennå var en sjeldenhet, rips fordi det om fjorten dager ville være slutt på dem, bringebær som Monsieur Swann hadde kommet innom spesielt med, kirsebær som var de første på tre år fra treet i hagen, en kremost jeg var spesielt glad i, en mandelkake fordi hun hadde bestilt den dagen før, en brioche fordi det var vår tur til å spandere den; og når alt dette var fortært, så fikk vi - spesielt komponert for oss, men særlig tilegnet min far som simpelthen elsket det  - en crème au chocolat, omhyggelig tilberedt av Françoise personlig, luftig og lett som et leilighetsverk hvor hun hadde nedlagt hele sitt talent.

Mer her

#Mat #skrei #torsk #Proust #laks #kjøttkaker #blåbær

hits