Drama med vafler



Her kommer Ivar. Han er en av heltene i dugnads-Norge. Mannen er villig til å gjøre det meste for at teateret, som hans barn er med i, skal bli fornøyd. Det mangler ikke på vilje. Men katastrofen er på vei.


Ivar sitter i bilen på vei til teateret i Sandvika. Det er en lørdags morgen. Tid er det lite av på denne tiden av døgnet. Dessuten er det vinter, fryktelig kaldt og glatt på veiene. Før man går videre i denne historien er det viktig å vite at vafler er det samme for Dugnads-Norge som Grunnloven er for Stortinget. Det fins ikke det korps, idrettslag eller annen frivillig innsats i Norge som kan forholde seg likegyldig til vafler. Vafler er dødens alvorlig. De er også grunnleggende sosialdemokratiske. De spises på tvers av kjønn, alder, religion, utdannelse, geografi og skatteklasse.

Slikt blir det penger av. For vafler er billig å lage og kan selges for 20 kroner plata. I løpet av noen hektiske timer på en søndag solgte vi nylig vafler og slikt for 21.000 kroner (NY rekord). Det er ufattelig mange vafler.

Problemet med vafler er at de må være nystekte. Derfor har man alltid veldig dårlig tid. Dessuten skal vaffelstekingen ofte foregå en lørdag eller søndag morgen, selv om man har vært på fest dagen før og kan tenkes å være litt sliten og ukonsentrert.
Å blande sammen røra en tidlig morgen er ikke for nybegynnere. For å lage en ti liters bøtte med vafler så trengs det slike ting som tre liter kefir, tre liter lettmelk, to kilo mel, 12 egg, et kilo sukker og ikke så lite kardemomme. Til en teatersøndag, med to utsolgte forestillinger trengs det fire, fem bøtter eller ca 50 liter røre.

En vanlig feil er å helle røra opp i EN LITERS melkekartonger eller halvannen liters brusflasker bare for å oppdage at det blir utrolig mye søl og kliss og dessuten fryktelig mange kartonger å holde styr på. De mer drevne skaffer seg derfor ti liters bøtter med lokk. De mindre drevne glemmer å kjøpe lokk. Dette med lokket kommer nybegynner ofte på, helt på tampen av prosessen. Sånn er det her i livet. Man kommer gjerne på ting. Når det er for sent.

La oss nå fortelle om Ivar. Mannen er nybakt far i teateret. Det har vært en hektisk morgenstund. Ivar skal være i teateret klokken ti og starte stekingen like etter. Bilen svinger litt hit og dit på det glatte føret. Bøtta med røra har han plassert i bagasjerommet med en plastpose over. Dette får bære eller briste. Det brast.

Bilen må bråbremse. Den ekle lyden av en bøtte som velter i et bagasjerom kan best beskrives som et "kablosj". Etterpå blir det veldig stille. Ivar tenker et øyeblikk på om han kan bruke et øsekar og prøve å få noe av elendigheten tilbake i bøtta, men skjønner raskt at det bare er en ting å gjøre. Kjøre grisefort til nærmeste butikk, handle nye ingredienser, dra hjem og blande ting sammen så fort som et menneske kan klare. Røra i bagasjerommet er det ikke tid til å gjøre noe med. Den får bare fryse til en hard og vond blokk i ti minusgrader.

Ivar kommer halsende en time for sent inn til kjøkkenet på teateret. Han begynner å steke, bare for å oppdage at røra er alt for tynn. Det hele blir en løs, ekkel masse som liksom ikke vil slippe taket i vaffeljernet. Ivar løper ut og kjøper mer mel, kommer tilbake og blander inn. Når går det mye bedre. I foajeen er det nærmere 400 publikummere som siver inn til forestilling. Stemningen er forventningsfull. Etterspørselen etter vafler er upåklagelig. Ivar er rød i hodet.

På denne vakta er vi fem karer. En av de eldste har sin siste tørn på kjøkkenet etter ti år i teaterets tjeneste. Han forteller anekdoter om all salgs feil det er mulig og gjøre på dugnad når man er fersk i gamet. Det humres. Ivar står i hjørnet på kjøkkenet, og jeg hører ham si stille for seg selv:
 
 - Om ti, tjue år skal også jeg le av denne historien.

hits