Feite drømmer om fri parkering


Jeg har med glede utviklet kulemage. Det er en påkostet mage. En skikkelig investering. Nå ser det endelig ut til at dette skal lønne seg. I går oppdaget jeg at det kan føre til gratis parkeringsplass.


Å finne en ledig parkeringsplass i Oslo er som regel en livslang kamp der bare de sterkeste overlever. Personlig startet jeg i ung alder med å kjøpe en Opel Rekord som var lys gul. Den ble derfor kalt for Store Urin.

Store Urin og jeg sirklet i flere år rundt i Oslo sentrum. I andre halvdel av 1980-årene hadde dette en viss sammenheng med at jeg jobbet i Dagbladet og skulle rykke ut på oppdrag på kveldstid. Vaktsjefen kunne derfor tilby meg å låne en parkeringsplass i nærheten.

Parkeringsplassen var på en midlertidig tomt etter et bygg som var revet. Mannen som hadde revet bygget hadde latt sine sønner leie ut P-plasser. Dette var to ganske store gorillaer som sto som velkomstkomite ved siden av en traktor som de brukte til å stenge innkjørselen med da jeg sent på kveld kom for å hente Store Urin. Karene hevdet at den umerkede plassen jeg hadde tatt ikke var den Dagbladet hadde leide og at jeg derfor måtte skrive ut en sjekk på 750 kroner bot. I motsatt fall ville jeg få alvorlig mye juling. Da jeg nølte med å betale ga herrene meg en telefon og et nummer til politiet som jeg ringte. En mann i andre enden bekrefter at jeg ville få juling.

Mens dette pågikk kom en pen dame i pels for å hente sin Mercedes. Også hun nektet å betale. Sånn med det samme. Da tok en av gorillaene og løftet damen opp, og la henne ned på bakken slik at hun der kunne ligge på magen og skrive ut en sjekk.

Da jeg etterpå fortalte vaktsjef hva som hadde skjedd fikk jeg kjeft for ikke å ha tatt bilde av damen mens hun lå slik og skrev ut en sjekk.

Senere begynte jeg å jobbe i en bistandsorganisasjon som hadde kontorer i Christian Krohgs gate. Området er svært populært blant narkomane. En kveld jeg hadde jobbet sent og kom ut til parkeringsplassen oppdaget jeg at en av de narkomane hadde lagt seg oppe på panseret på Store Urin.

I starten trodde jeg at mannen lå der å hvilte seg litt. At han bare tok seg en liten lur. Men ganske snart ble det klart at mannen nektet å flytte seg hvis han ikke fikk hundre kroner. Jeg vurderte da å sette bilen i revers og gi gass. Dette opplyste jeg mannen om at jeg kunne finne på å gjøre. Jeg ville gi gass og slik at han ville falle av og slå seg veldig. Mannen grep da tak i den den ene vindusviskeren og holdt seg så fast han bare kunne.

Man forhandler ikke med terrorister. Man gir gass.

På den annen side syns jeg at hundre kroner i løsepenger var ganske billig, så jeg betalte. Det er for eksempel mye dyrere å komme noen minutter for sent tilbake til en plass som man har leid av et nådeløst parkeringsselskap. Vi trenger som man forstår en løsning på parkeringsproblemer. Det var derfor med stor fryd at man i går kunne oppleve NRK og en rekke andre mediere som slo stort opp at "Overvektige får gratis parkering".

Her kommer Jørgen Foss, leder av Landsforeningen for overvektige i Norge, og forteller at det fins 100.000 nordmenn som er sykelig overvektige og at disse har en rekke behov.

Jeg skriver dette med en pølse i munnen. Av tungtveiende grunner. Man må jo tilpasse seg nye ideer. Ungene ble dessuten glade da jeg serverte pizza og cola til frokost i dag tidlig. For å gjøre min vei mot fri parkering lettere burde det oppføres fedmeautomater ved innkjørselen til store byer. Det kunne være en slags kombinasjon av vekt og automat. Etter at man har veid seg vil man få utlevert et oblat til å feste i frontruten. Der har du meg. Veldig praktisk anlagt.

hits