Da onkel Reidar bestemte seg for å kjøpe mobiltelefon



Onkel Reidar insisterte på drive landbruk i ei beplantet steinrøys mellom forblåste, våte og kalde fjell på Vestlandet. Han mente i det lengste at det var helt unødvendig å kjøpe mobiltelefon.
 

Jeg traff onkel Reidar for første gang mot slutten av 1990-årene. Vi var invitert til kaker og kaffe. Det er slike ganske hyggelige sysler som folk driver med når de har fri og gjenoppdager at de faktisk har familie.

Før vi går videre i denne historien bør vi minne om at folk som bor på gård, egentlig aldri har fritid. Hvis det skulle dukke opp et ledig øyeblikk er det jo bare å snu seg litt rundt. Man vil da straks oppdage en hel haug med ugjorte oppgaver og ting som burde vært gjort for lengst.

Siden det, jo, var nesten en time til slekta skulle komme på besøk bestemte onkel Reidar seg for å inspisere nabogården. Han kjøpte dette småbruket for noen år siden for å øke livsgrunnlaget med opptil flere gresstrå. Med på kjøpet fulgte noen bygninger. Disse husene trengte en hel del vedlikehold. Dessuten lå det en masse grener og kvist på taket. Det kunne Reidar se med sine egne øyne, når han nå hadde noen minutter til overs.

Det var jo vinter og ganske kaldt. Det blåst også en hel del, men onkel Reidar bestemte seg spontant for å klatre opp på taket for å fjerne kvist og kvast. Jeg mener litt skal man jo ha å drive med, mens man venter på at slekta skal komme. Reidar fant frem en hendig og ganske lett aluminiumstige. Dermed kunne han foreta en førstegangsbestigning av uthuset. 

De første sekundene
der oppe på taket gikk slett ikke verst. Onkel Reidar fikk fjernet en gren og en til. Men så kom en såkalt vindrosse. Slike vindrosser kan være ganske slemme når man befinner seg på et tak. Det er bare å holde seg fast. Å samtidig redde stigen er helt umulig. Den blåste ned. Sånn var det bare. Man kan bare være glad for at det ikke gikk verre, tenkte onkel Reidar.

Onkel Reidar gikk nå en runde med seg selv. Han gjorde det over glatte skråtak for å finne ut at ja, og jo, det var nok tre og en halv meter ned til bakken både foran og bak og på sidene av huset. Tre og en halv meter. Man hopper ikke ned fra slike høyder ustraffet. Det var bare å vente på hjelp. Når man likevel var fanget på taket og venter på hjelp så var det bare å jobbe. Å sitte stille mellom minusgradene var helt uaktuelt.

Akkurat da kom familien kjørende til gards. På noen hundre meter avstand kunne vi se at onkel Reidar vinket fra taket. Vi vinket hjertelig tilbake.

Inne stua hadde tante fyrt koselig opp i peisen og dekket et riktig trivelig bord med alle de kakeslag man kunne ønske seg. Særlig vil man her og nå benytte anledningen til igjen å berømme hennes uovertrufne kokosmakroner og sjokoladekake som det er all grunn til å være svak for.

- Om ikke onkel Reidar skulle komme inn snart, spurte vi. Tante slo da ut med hendene og sa at når den mannen sa ti minutter så gikk det gjerne to timer. Sånn var det bare. Med den mannen. Dermed gikk det to timer.

Da onkel Reidar endelig kom inn, blå i ansiktet, kunne mannen straks fortelle at han var blitt reddet av en nabo med kikkert. Helt av seg selv kunne onkel Reidar dessuten fortelle at han nå også hadde bestemt seg for å kjøpe sin første mobiltelefon. Det var visst et prinsipp som falt sammen med stigen.

hits