Noen vil kalle det en 51-åring med dødsangst. Jeg kaller det skitur.


Mandag kveld. Vann på is. Biler glir sidelengs. Stup mørkt. Surt regn. Likevel er parkeringsplassen på Vestmarksetra et lykkelig sted. Over hundre barn skal på skitur. Det koker av glede.


Skiforeningen beskriver dette som sted nummer 187 i Markadatabasen, område Vestmarka - beliggende 234 moh. Stedet er av type Innfallsport. Som det heter.

Det fins sikkert viktigere steder og plasser i verden. En svart sten i Mekka. Petersplassen i Roma. Old Trafford. Det får så være. Vestmarksetra i Bærum er mye viktigere. For de det gjelder.

Historien om årets vinter kunne sikkert vært beskrevet med noen gloser dyppet i eder, rullet i galle og servert som forsøk på forgiftning. Når regn og varmegrader gjør alt annet enn å skape god stemning på Østlandet har det vært nærliggende å sitte inne. Og sture.

De siste ukene har vært riktig ille. Jeg ble surere og surere. For hver dag som gikk. Men lørdag morgen var tiden kommet. Jeg satt og så på den grønne plenen utenfor huset vårt og tenkte at nå får du rett og slett ta deg sammen. Og så gjorde jeg det. 

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å si at hvis du ikke er tilhenger av "Blå Ekstra" så behøver du ikke å lese videre. En hver venn av Blå Ekstra er en venn av meg. I en ideell verden burde man ikke trenge noe annet. Som lykkelige og frie mennesker burde vi så avgjort kunne dra på litt Blå Ekstra i starten av sesongen og deretter bare etterfylle litt nå og da. Sånn burde det være. Jeg kan ikke huske noe annet enn at jeg utelukkende brukte Blå Ekstra under den rødgrønne regjeringen. Men nå er det nye tider. La oss snakke om klister.

Det er ikke uten grunn at man i Norge har utviklet utrykk som "Å sitte i klisteret" eller "å klistre seg til noen". Svært sjelden snakker vi da om positive fenomener i livet. Og ellers.
Det fins mange dyder. En helt spesiell variant er en dyd av nødvendighet. Også kalt klister. Men må man, så må man. Og jeg må. Ut på tur.

Klokken 12.05 på lørdag. Fra Vestmarksetra går veien til Grønland. For de som ikke er kjent på stedet så høres dette helt sikkert rart ut. Alle andre vil si at uten Grønlandveien ville livet vært tomt og meningsløst. På ski over Grønland gir dessuten gode assosiasjoner. Man kan komme til å tenke på Fridtjof Nansen. Børge Ousland. Slike folk.

Klokken 12.40. Grønland er nådd. Ikke helt uten sutring i den ene lårmuskelen. Det må innrømmes. Men her snakker vi tross alt om noen sammenraskede kroppsdeler som er tatt med forholdsvis ubrukte på tur. Da må det jo bli litt murring. Tåka ligger dessuten våt, tykk og trøstesløs over hele Vestmarka.

I nedoverbakkene mot Mikkelsbonn går jeg ikke fiskeben. Men det er ikke langt i fra. Den bløte grøten som noen ville kalt skiføre legger seg over humøret som en form for demper. Men det går. Alt går.

Klokken 12.55. Fra Mikkelsbonn til Sandungen er det mulig å skøyte. Hvis man kan det og har skisko som er litt stive. Mine sko er myke. Teknikken er ganske slapp. Men jeg prøver. Etter en stund oppstår et fenomen som kan beskrives som Krampe i Tåballene (KT). Jeg må innrømme at dette fenomenet ikke har vært satt særlig høyt på dagsorden i Norge, men Krampe i Tåballene er ikke til å spøke med. Det er en riktig vond følelse som lett sprer seg bortover langs fotbladene og utover i kroppen og videre over på resten av familien når man kommer hjem.

Klokken 13.25. Midtveis mellom Mikkelsbonn og Sandungen er det et løypekryss der man helt naturlig kan ta av til høyre mot Vestergyllen. I mine glansdager ville jeg ha tatt av her. Jeg gjorde ofte det. I mine glansdager. Jeg tok helt av. Særlig når jeg var forelsket. Men det er i for seg litt usaklig å trekke inn her, når historien handler om å skulle ta av til høyre eller ikke.

For å være ærlig så går jeg rett fram i dette løypekrysset. Å gå via Vestergyllen er helt utelukket, for da ville turen blitt en hel time lengre. 

Dagen etter, når det er blitt søndag, og det om mulig er enda dårligere forhold, da går jeg samme runde en gang til. Jeg kommer til det samme løypekrysset og tenker at jeg kanskje NÅ skal gå via Vestergyllen. Jeg prøver liksom å motivere meg den siste halvtimen før jeg kommer til krysset og har nesten bestemt meg, men oppdager til min forbløffelse at jeg går rett forbi. På søndag også.

Nå blir det mandag kveld. Det er tredje dag på rad at man har ski på beina. Noen vil kalle det en 51-åring med dødsangst. Jeg kaller det skitur. Det koker som sagt av barn på Vestmarksetra. De er på lykkelig skitrening og er fra to, tre år gamle og opp til 10-12 år. Absolutt ingen av dem legger merke til at det regner. At det er stup mørkt og tåke og råttent føre. De bare suser av sted. Alle sammen.

Selv tar jeg fatt på en slags labbing. Jeg ser ut som en bjørn som har kommet ut av hiet ved en feiltakelse og som nå prøver å finne veien hjem. Jeg går i retning stedet der jeg kan velge å ta av til Vestergyllen. Jeg mener at alle fortjener tre forsøk. Alle gjør jo det.

Klokken 07.45. Tirsdag morgen. Det er syv plussgrader. Syv. I slutten av februar. Jeg har båret skiene opp på loftet og løftet frem sykkelen. Jeg lyser fred over denne vinterens minne.

hits