Da døden kom til gards

I det fine sommerværet tok ti, tolv nazister seg fri fra hverdagsslitet med okkupasjonen av Norge og gikk søndagstur inn til Innerdalen Turisthytte i Trollheimen på Nordmøre. Gjennom gluggen kunne Olav se døden komme til gards.

Hjemmefronten hadde gitt Olav det tunge ansvar med å gjemme unna flere kasser med ammunisjon og våpen. Gården passet til formålet. Den ligger avsides til, langt fra folk, og er den dag i dag bare tilgjengelig for turgåere som ikke lar seg skremme av bratte kneiker og glatte stier.

Denne ettermiddagen, da tyskerne kom inn på tunet i full uniform, var Olav i ferd med å pusse og olje riflene. Det var flere kasser med Krag-Jørgensen og Mausere. Våpnene lå strødd i mange deler ut over senga på loftet. Kjapt kastet Olav noen dyner over våpnene og løp ned til kona. 

 - Sett på kaffen, ropte han.

I en streng rasjoneringstid var kaffe noe man bare drakk på julaften og ved store anledninger. Nå spredte kaffelukta rikelig med godt humør mellom tyskerne i stua. Rause kopper ble skjenket opp. Olav og kona serverte også lefser med ekte smør, sukker og kanel.

Det var en vakker søndag. Dalen sto frodig med irrgrønne bjerker oppover liene. Fjellene var mektige, blåsvarte og pyntet med iskroner på toppene. Det speilet seg i Innerdalsvannet som lå solblankt og fredelig nedenfor gården.

Ville en av nazistene få lyst til å se seg om i huset? Olav satt bare noen meter fra sin egen dødsdom. Han kunne ikke mange ordene tysk, men fikk snakket litt om vær og litt om vind. Slik ble det langsomt kveld i Innerdalen.

Nær femti år senere møter jeg Olav på tampen av en vellykket fiskedag. Jeg har fisket i dalen siden tidlig barndom. Aldri har gubben brydd seg med å prate noe særlig med meg. Men denne dagen er fangsten særlig god og vi kan komme i snakk.

Jeg sitter i kjelleren under gammelhytta. Her har de ledet bekken inn i huset. Den renner tvers gjennom kjelleren og jeg kan sitte ganske lunt å gjøre opp fisk. Olav står og ser på at jeg sløyer ørret. Jeg har kjappe fingre. Olav liker det han ser. Nå begynner gubben å fortelle historien fra sommeren 1943. 

-Var du redd, spør jeg.

Olav nøler litt, stryker seg over haken og ser litt forbi meg.

 - Jeg husker kaffelukta ennå, svarer han.

Innerdalshytta den eldre



hits