Et sted mellom tusling og rusling


- Hva går fortest, tusling eller rusling, spør jeg, mens vi gjør oss klare til å utforske Amsterdam.


Vi er på en veldig hyggelig tur sammen med kolleger til Amsterdam i helgen som var. Både Arne og jeg er kjempeflinke til å spise og drikke og skåle og be om påfyll og kanskje ta en runde til og det ene med det andre på en fredag kveld. Den slags tar jo som kjent på kreftene. 

Det er dagen etter. Vi har spist en ganske grundig og, vil jeg si, bra gjennomført frokost. Nå vurderer vi å sette bein i byen. Problemet er bare at vi har en mistanke om at Amsterdam er en stor og krevende by. Vi vil jo ikke overdrive heller og begynner derfor å planlegge hvor fort vi skal ta oss frem gjennom gatene.

Noe av det første vi blir enige om er at subbing er uhyre sakte, men at det tar seg svært dårlig ut, så vi dropper det.

Arne bestemmer seg for at rusling går fortere enn tusling. Det er jo ikke sikkert at alle vil være enige i dette, men Arne og jeg er samstemte. Vi blir sånn i starten også ganske begeistret for ideen om å rusle, men så får vi en snikende følelse av at å rusle kan oppleves som litt feminint. Rusling kan lett gli over i spasering og det er definitivt noe som damer driver med. Vi vil jo gjerne fremstå som ganske mandige. (I alle fall Arne som er en gammel bandy-spiller fra Røa). Noen av dere vil kanskje huske Arne fra petiten "Han fikk som fortjent, han fikk barn"

Det oppstår nå en mulighet for å loffe av sted. Loffing er helt klart mye barskere enn rusling. Men på den annen side må vi jo ta med i betraktning at vi utrolig nok er ansatt i landets største arbeidsgiverforening og at loffing derfor lett kan forveksles med å drive dank, eventuelt drive omkring uten mål og mening. 
- Vi kunne jo alternativt dilte litt bortover, sier jeg, men det gir liksom ikke helt den samme gode følelsen av å gå foran, vise vei og lede an.

Mens vi tenker hardt og lenge på dette blir avgangen utsatt. Det er ingen skam å ta en kopp kaffe til og kanskje en liten kake som jo er helt vanlig på frokostbordene i utlandet, utrolig nok. Jeg vil særlig anbefale wienerbrød, og de med eplefyll, som er ganske gode.

- Hva om vi rett og slett bestemmer oss for å ferdes omkring i byen, foreslår jeg, men det syns Arne bestemt at høres veldig rart ut. En mulighet er jo å skride eller paradere, men i så fall er vi åpenbart ikke pene nok i tøyet. Det er det lett å være enig i.

Vi begynner nå å slippe opp for muligheter. Jeg foreslår å defilere, men da må noen dø først, og det høres ubehagelig ut. I en slags desperasjon begynner vi å diskutere om å marsjere behøver å skje raskt og være slitsomt, men marsjering krever åpenbart en masse disiplin. Og er det en ting som Arne og jeg åpenbart ikke har særlig mye av denne morgen i Amsterdam, så er det disiplin.

Det er da vi plutselig ser lyset. Eller retter sagt, Arne kommer på løsningen.

- Vi skal ikke bare gå, da, sier han.
- Jo, sier jeg. Det var en god ide. Det gjør vi.

hits