Å være kvinne er som å drive småbruk



- Å være kvinne er som å drive småbruk. Det er alltid noe som krever stell, sier Linn. Hun står utenfor spa-butikken og ser på noen riktig smertefulle hjelpemidler som man kan ta i bruk for å fjerne hår på leggene.


Jeg har nesten ikke tid til å høre hva Linn sier for jeg haster fort forbi. Jeg var nemlig sammen med Linn og noen andre kolleger i Son sist uke. Her har de et langt fremskreden spa som ligger med den største selvfølgelighet på noen svaberg i ytre Oslofjord. Det virker som om stedet tar skarpt avstand fra all den snø og is som nå fyller opp verden utenfor vinduene.

Jeg må innrømme at det slett ikke føles naturlig å stå mellom 15 minusgrader og tenke intenst på badeliv. Klokken er litt over syv om kvelden. Seminaret går mot slutten. Om 50 minutter starter middagen. Her kommer nå et ord jeg liker godt: «I mellomtiden». Merk deg, det.

"I mellomtiden" er et grovt underkjent fenomen i Norge. Folk kan finne på å bruke denne tiden til å henge og slenge rundt i sitt eget liv. De kan henge og slenge og ikke gjøre noe som helst av verdi. Man venter seg jo ikke så mye av mellomtiden. Men når forventningen er lave blir lykken desto større hvis man velger å hoppe i det.

Min plan er å lande i bassenget. En utfordring med mellomtiden er at man lett får lyst til å løpe gjennom den. Problemet er bare at det kan ta seg riktig dårlig ut å løpe i et spa-anlegg. Det har sammenheng med at en rekke kvinner og menn med vellykket utseende har iført seg en slags munkeaktig bekledning som de skrider avdempet rundt i. Det er absolutt ingen som løper. Spa er en verden med sakte bevegelser i sin formålsparagraf.

Dette spa-anlegget i Son er dessuten organisert på samme måten som flyplassen på Gardermoen. Det er åpenbart noen sterke krefter i Norge som mener at det siste du bør gjøre før du forlater landet er å kjøpe deg noen dyre kremer til å ha for eksempel i ansiktet. Når du kommer ut av sikkerhetskontrollen på Gardermoen og tar til høyre så ledes du derfor rett inn i et sterkt behov for kremer.

Slik er det også i Son. Som uerfaren mann er det da nærliggende å flyte på det lille man har av erfaring fra Gardermoen og bare gå rett forbi spa-butikken. Man har jo dessuten dårlig tid. Som nevnt. Å komme seg inn i det digitaliserte garderobeskapet krever også tid, og når det i tillegg viser seg vanskelig å finne ut av forskjellen på kaldt og varmt vann i den raffinert designede dusjen, er det fort gjort å bli veldig fokusert på at mellomtiden er en tid det er lite av. Det er da lett å glemme en helt avgjørende detalj som håndkle.

Når man står i dusjen og er blitt veldig våt og spør en av de andre spa-deltagerne på herresiden om hvordan de fant håndkleet, så viser det seg at de rutinerte karene har gått den ruta man skulle gått, gjennom butikken og plukket opp håndkleet sitt der.

En av de andre spa-deltagerne henger igjen håndkle på en knagg. Det er rødt og veldig fristende å stjele. Eller retter sagt "låne" til en rask tørk. Mens jeg står der med mine skitne tanker kommer mannen som eier håndkleet inn og da blir jeg meget rød i fjeset.

Jeg vil nå gjerne få understreke at jeg ønsker å virke beleven, ja til og fremstå som ganske verdensvant. Å beherske et spa-besøk burde være min minste kunst. Bare så det er sagt. Jeg vil her og nå få utrykke takknemlighet overfor de karene i herregarderoben i Son, som torsdag, klokken ti på åtte om kvelden, ble vitne til at jeg tørket meg med en pent brukt boksershorts. 

Det var ingen som sa noe. Det er bare en ting å si om dette.Tusen takk!

hits