Mens de andre barna ønsket seg pannekaker

kommentarer

Smaken traff meg som et sjokk av glede. Det skjedde så grundig i unge år at jeg ble hekta for livet. 

Denne oppveksten skjedde i et nærmest uendelig, grått, silende og kaldt regnvær på Nordmøre. Desto sterkere ble de dyprøde fargene og varmen som følger med chili, piri piri, tomater, pimientos, poteter, løk, olivenolje og andre hemmeligheter som omslutter klippfisk i bacalao.

Mens de andre barna ønsket seg pannekaker til middag på bursdagen sin ville jeg ha bacalao. Jeg var åtte år første gang det skjedde. Siden kom det beste i livet i store porsjoner.

Klippfisk er lagret sommer. Det er smaken av solskinn. Det er himmel og hav. Det er en så grundig og kjærlig pleie av torsk at man kan lukke øynene og når som helst fremkalle det stedet man kommer fra og føler for.

I mitt tilfelle heter stedet Kristiansund. I mangel av muligheter til å bo i byen kan jeg i stede spise bacalao og kjenne tilhørighet og glede på tvers av store avstander. En forklaring på disse følelsene er at bacalao er en slags nasjonalsang for alle som kommer fra regionen, selv om de for lengst har blitt fordrevet til de rareste steder på kloden.

Et eksempel er min far, som en gang på 70-tallet var banksjef i Kreditkassen i Kristiansund, men som nå er bosatt i en liten middelalderby mellom spanske fjell. Når jeg besøker ham drar vi gjerne på tur og besøker en av de mange små landsbyene i området. De fleste virker nærmest folketomme, som en stille og lukket verden av lave steinhus og trange gater. Men klokken to slås dører og vinduer opp. Folk strømmer til fra alle kanter. Det er tid for lunsj i en uanselig, liten kafé.

Jeg vil til mitt forsvar si at jeg var fullstendig uforberedt. Overraskelsen var stor og stigende. Maten strømmet inn på bordet. Den ene retten etter den andre var et fyrverkeri av smak og opplevelser. Akkurat da jeg hadde jublet fra meg over noe, kom noe helt annet, og slik steg stemningen i en kavalkade som for alltid lærte meg hva tapas kan være. På sitt aller, aller beste.

Det absolutte høydepunktet var noen små, lune og runde boller som kalles bolinhos. Dette er klippfiskboller. De ser åpenbart ikke ut som noe amatører bør prøve å lage helt på egen hånd. Jeg har derfor i det lengste dempet lysten til å forsøke.

Nå har det seg slik her i verden at det meste som ser uhyre vanskelig ut, slett ikke er det når det kommer til et stykke. Jeg tenker ikke bare på slike ting som kjærlighet og sportsfiske. Også innen matlaging er det all grunn til å prøve seg fram. I romjulen spurte jeg derfor min far om oppskriften på "Bolinhos de Bacalhau". Han ga meg den. Uten å nøle.

På årets siste dag var jeg derfor klar til å debutere. Jeg hadde vannet ut 400 gram klippfisk. Det hører med til historien at jeg liker mat som er en slags reise, som starter flere dager før servering. Først; handle inn råvarer. Deretter glede seg. Legg fisken i vann, som regel et helt døgn. Perfekt.

Det neste som skjer er å la fisken trekke i 8 minutter og avkjøles. Samtidig kokes og avkjøles fire poteter. Fisken rives i strimeler og poteter kappes i terninger. Hakk opp en halv rødløk og to fedd hvitløk og tilsett pepper. Poteter og løk kjøres med stavmikser til konsistens av plukkfisk. Bland inn to egg, en skje mel og tre spiseskjeer fløte. Form bollene med skje i hånden. Rull dem i brødrasp. Legges på fat til like før gjestene kommer. Stekes noen minutter i glovarm frityrolje. Slik skapes ren og konsentrert glede. Serveres gjerne med tørr hvitvin. Tilbehør: Tomatsalsa.

Har du først kommet hit er det ingen vei tilbake. Bolinhos forever !!




hits