Hitler ville ha elsket dette



Denne historien starter tilsynelatende uskyldig med at Frida får spillet "Risk" til jul. Hun pakker opp noe som Hitler, Stalin og Napoleon ville ha elsket å drive med.


må jeg med en gang innrømme at jeg aldri viser noen nåde. Jeg er hensynsløs. Særlig når det kommer til egne barn. Å spille dårlig med vilje, ville aldri falt meg inn. Hvis barna skal få gode følelser får de slite for det. Her gjelder bare en ting. Å vinne. Jeg gir alt.

Datter Frida bretter ut verdenskartet. Mor, far, søster Kaja og andre slektninger får utdelt et knippe land og plasserer ut sine tropper. Vi spiller krig og skal erobre land etter land, helst hele kontinenter som gir ekstra poeng og enda flere tropper i neste slag.

Etter et par timers tid oppstår en delikat situasjon i Midt Østen. Spenningsnivået har bygget seg opp i en slags terrorbalanse. Jeg har med all mulig rett påbegynt en mulig invasjon i Egypt fra øst. Styrkene bygger seg opp på begge sider av grensen. Jeg har historiske rettigheter i Egypt, siden jeg eide landet på en utmerket måte helt til slemme Frida på en sjofel måte sparket meg ut for en tid tilbake. Nå er det all grunn til hevn.

Jeg triller terningene. Dette går slett ikke bare bra. Slaget bølger frem og tilbake. I et helt avgjørende øyeblikk triller en av terningene og blir stående litt skjevt, støttet opp mot noen brikker som ligger slengt utenfor brettet. Det er for meg åpenbart at terningen viser en sekser. Frida insisterer først på at terningen er en toer, dernest prosederer hun på at bare terninger som lander flatt kan godkjennes.

Det blir høylytte forhandlinger om saken. Jeg truer med å trekke meg fra spillet. Viser miner til å gå ut på kjøkkenet for å stå der og furte. Nå vender en samlet familie seg mot meg med et voldsomt krav og psykiske tvangsmidler og jeg blir ydmykende tvunget til å trille terningen om igjen. Det blir en dårlig treer. Egypt faller ikke.

Litt senere får jeg et veldig strengt håndhevet forbud mot å si "Yes" hvis jeg vinner et slag og jeg får heller ikke lov å si "Så synd" når noen av mine motstandere må gi tapt. Frida får derimot lov å si "Phuuuu", når hun vinner og vifter vekk mine tropper med de ivrige små fingrene sine. Denne forskjellsbehandlingen er det absolutt ingen andre enn meg som reagerer på. Nord-Amerika har falt.

Min kone, som i unge år arbeidet som aupair i England, har sterke følelser for Storbritannia. Hun forsvarer landet med nebb og klør og vil dessuten gjerne legge under seg Island og resten av Skandinavia, mens hun totalt neglisjerer at det pågår en voldsom opprustning i Kamtsjatka og Nordøst Asia. Island har falt.

Når jeg prøver meg på en vennligsinnet overtakelse av landområder, som min kone slett ikke trenger, oppstår en situasjon der hun slår to terninger isteden for en slik hun strengt tatt skulle ha gjort. Hun taper likevel med begge terningene. Og da burde jo saken vært avgjort i min favør. Men nå mener mor og begge døtre helt oppsiktsvekkende at å trille to terninger er en formell feil og da er det eneste riktige å trille på ny. Jeg tilbyr meg da å forlate spillet og dessuten gå en lang tur, for nå mener jeg at nok er nok.

Slik går romjulen. Den ene dagen er den andre lik. Jeg taper. Hvert eneste spill. Og jeg som trodde at julen skulle være en tid preget av fredelig sameksistens mellom alle typer mennesker, i alle aldre. At vi skulle bygge opp hverandre og troen på fremtiden. Det er ikke lett å ha døtre som har totalt verdensherredømme og som ler høyt av sin far. Selvfølelsen har falt.

God nytt år!





hits