Sekundene som endret resten av livet

kommentarer



Miraklet varte bare noen minutter. Men snart hundre år senere preger det fortsatt familien og mange de kjenner. Særlig når det nærmer seg jul.


Bli med til et lite fjellvann i Valdres for lenge, lenge siden. Her står Wenche og er seks, syv år gammel. Hun står sammen med sin far der bekken sakker farten, gjør en dyp sving og renner inn i vannet som en magisk fiskeplass. Det er første gang jentungen kaster med sluk og far peker og forklarer.

Sluken lander med et plopp. Det som nå skjer kommer som et sjokk. Den største ørreten far noen gang har sett hugger tak i sluken og raser av sted. Dette er skjebnesvangre sekunder. Far skal ta en av de viktigste avgjørelsene i sitt liv. Og han må gjøre det raskt og uten å tenke.

har det seg slik at jeg har truffet ganske mange sportsfiskere i mitt liv. Uhyre få av dem er kvinner. Når jeg møter en kvinne som fisker og som ikke gjør det fordi hun er nyforelsket i en fyr og derfor har sagt ja til å være med på tur, men som rett og slett fisker av egen fri vilje, ja, da går jeg rett bort og håndhilser på damen. Det gjør jeg alltid. Jeg vil nemlig høre hvordan de viktigste tingene i livet begynte og henger sammen.

Nå er det ikke alle her i verden som vet hvorfor de ble akkurat slik de ble. Det må dessuten understrekes at ikke alle er overveldende begeistret for sine egne foreldre. Sånn helt generelt. Når det kommer til sportsfiske så er det dessuten ganske mange som har stått VED SIDEN AV en ivrig far som fisket og fisket, og opplevde at tiden aldri tok slutt og at det dessuten var både vått og kaldt og ikke antydning til melkesjokolade eller en pose Supermiks noe sted.

Wenche står med krumme knær. Hun tar spenntak mot torva og tviholder i stanga. Det en dum og ivrig far nå kunne funnet på å gjøre var å ta fra ungen stanga for å berge fisken. Når noe så sjeldent som en to kilos ørret hugger til er det vanskelig å styre seg.

- Dette går bra. Vi har kjempegod tid. Bare la fisken gå frem og tilbake. Ikke sveiv inn. La den trøtte seg ut. Sånn ja. Dette går fint. Nå kan du prøve å snelle inn litt. Det der er et utras. Veldig bra. Hold stangtuppen opp.

Sånn snakket faren til Wenche. Han hadde dessuten med seg hov. Dermed berget de øyeblikket. Konsekvensene ble formidable.

De neste 80 årene av sitt liv skulle Wenche bruke eventyrlige resurser på å tilrettelegge for fiske for seg selv og sine etterkommere. Hvis man først har funnet noe man liker her i verden er det ingen grunn til å stoppe. Ved vannet er det nå en hel, liten, familiær landsby av hytter. Gleden har spredd seg i mange ledd.

Jeg traff Wenche da hun var rundt 70 år. Hun satt i en lenestol i sin egen stue og sa følgende:

- Så du vil låne fiskevann og hytte. Det kan skje på tre betingelser.
- Ja, sa jeg. (Jeg kan være veldig ydmyk når det virkelig gjelder).
- For det første så rydder du pent opp etter deg. For det andre så bærer du med deg alt rasket ditt ned i gjen. (En snau time å gå på sti og myr). Og for det tredje så møter du opp her personlig etter turen og forteller alt, absolutt alt om hva du har fått, hvor og med hva. Forstått!

Jeg gjorde som damen sa og fikk en fin tur sammen med kompiser. Men viktigere er det at fra dette vannet bærer familien ned bøtter med ørret som lagres godt om høsten. Noen utvalgte får dermed rakfisk som gave.

Olav og jeg pakket opp årets gave i går kveld. Vi gjorde det med øl og akevitt og løk og rømme og lumper og flatbrød og bløtkokte egg og poteter og en følelse som løftet oss og brakte oss tilbake til den historien vi er så heldige å være en del av. God jul.

hits