Reddet fra døden

Før, da jeg var liten, kom vinteren alltid og satte tenna i oss seint på høsten. Kulden beit seg fast og slapp ikke taket før langt ut på våren. Nå for tida vet man aldri når vinteren kan finne på å komme og kanskje gå igjen etter bare noen dager.

Dermed blir det veldig vanskelig å vite når man skal sette bort syklene. Men på lørdag formiddag var tiden kommet, syntes jeg. Det var liksom definitivt ikke høst lengre. Jeg sto ved et lite grønt hus i hagen og stablet bort sesongen. Syklene ble satt under tak og satt opp slik at ikke snø og is skal spise dem opp i vinter. Det var da jeg fikk øye på den, en gammel venn. Den sto bak huset, ute av synet, ute av sinn, inneklemt mellom veggen og tujahekken. Den sto der for å dø.

Det har seg nemlig slik at jeg fikk en ny og veldig mye bedre sykkel for to år siden. Den gamle er 25 år gammel. Det er en Nishiki Barbarian. Det er jo noen som begynner å fnise når de hører navnet, men det var ingen som lo av en Nishiki Barbarian på 1980-tallet. Det vil jeg bare ha sagt.

Det er noen som mener at hvis man får noe nytt her i livet så skal man kaste det gamle. Dem om det. Disse kasterne går glipp av en masse fine opplevelser. Sterke følelser. Kjærlighet. Slike ting.

Jeg sto der i hagen og kjente at det var fem minusgrader. Jeg kikket beskjemmet bort på min gamle sykkel som har stått stille i to år. Jeg veide litt frem og tilbake. Så i en rask bevegelse løftet jeg hele sykkelen frem fra buskene, pumpet opp dekkene, smurte kjedet med litt olje og tok noen forsiktige tråkk bortover veien. Kanskje jeg skal prøve å sykle bort til Bekkestua en tur, tenkte jeg. Det er jo ikke særlig glatt på veien.

Fra Høvik, der jeg bor, til Bekkestua er det bare noen minutter på sykkel. Det var alt for kort. Det skjønte jeg med en gang. I starten var jeg litt bekymret for om giret kanskje skulle stå fast, men det virket så fint som bare det. Sykkelen bare fløt av sted. Ikke et knirk. Ingen ulyder. Bare gode følelser. Tung og stabil i svingene. Det var som hornmusikk i brystet. Jeg tråkket hardere.

Kanskje jeg skulle ta en tur langs sykkelstien til Sandvika som slynger seg gjennom et grønt belte av skog, dalbunner og bekker og er en eksotisk del av Bærum. Det er nesten bare nedoverbakker hele veien. Farten og humøret steg. Jeg var der jeg skulle være i livet. På min gamle sykkel. Jeg følte meg udødelig.

Isen på Engervannet var frosset og strakte seg oppover mot sykkelstien i forvridde, vakre konstruksjoner. Fine å se på. Slik kom jeg til Sandvika hvor det er kaffebarer og pause. Jeg er tilhenger av å ta i bruk gleden, der gleden er å finne. Jeg drakk kaffen så sakte jeg kunne. Etterpå dro jeg ned til gamle Løkke bro, den som er berømt fordi Claude Monet malte den på slutten av 1800-tallet. Når jeg sykler over broen begynner treplankene å bevege seg under dekkene. De synger.

Veien videre går på gangveiene langs Sandvikselva, forbi Franzefoss og Kirkerud og opp til Kolsås. Her tenker jeg at nå kommer sikkert ulykken, snart. Jeg sykler uten piggdekk. I en isete sving vil det nok snart gå galt. Nå går jeg ganske sikkert på trynet. Det er bare et spørsmål om tid. Slik kan man tenke og ta veldig feil. Livet er lett. Veldig lett. I det jeg glir over Gjettum ser jeg at himmelen har den helt spesielle fargeblandingen mellom lyseblå og rosa og jeg kjenner at luften lukter slik vinteren gjør når den ligger på spranget. Nå smiler jeg fra øre til øre i det jeg runder Haslum og suser bakkene ned og kommer trygt hjem.

Her triller jeg min gamle sykkel og setter den trygt under tak. Den skal slett ikke stå ute å dø i vinter. Det er bestemt.

Søndag våknet vi til rikelige mengder nysnø og sterke lengsler. Ski-gledene er på vei. Livet blir ikke bedre enn dette.

hits