Jakter på klaprende lyder

Det er kommet en ny type indianere i byen. De står med ørene på stilker og prøver å fange lyden av noe klaprende og stort som kommer ganske fort forbi. Når de hører byttet komme nærmere, kaster de seg frem.

Før skulle indianerne bare fange ting som sto stille. Det er mye lettere. Man kan for eksempel gå rundt på parkeringsplasser i Oslo for å lete etter neste offer i ro og mak. Jaktsesongen starter normalt i november, når kulden legger seg over terrenget og det er på tide å samle troppene.

Slik har det vært i mange år. Man har vendt seg til at så lenge man er i bevegelse så ville man ikke bli fanget. Men denne sesongen er helt annerledes. Dette oppdager jeg med en hel del smerte, onsdag, denne uken. Jeg kommer kjørende fra Majorstua ned langs Frognerparken og aner fred og slett ingen fare. Det er en brukbar og ganske fin dag. Klar luft. Litt frost, men ikke særlig glatt. Passelig med trafikk. Her kan vel ikke noe farlig skje. Så feil kan man ta. 
 
Den første indianeren har etablert en lyttepost litt lengre opp i Kirkeveien. Her kan han høre klapringen min og signaliserer til en kollega at nå er det bare å hoppe frem og vinke meg inn. Dette foregår etter noen av de samme prinsipper som når man sanker inn sauer i fjellet. Jeg og et titalls andre biler blir drevet inn i en form for klynge. Der står vi og ser litt forskremte og stakkarslige ut. Det er jo dessuten helt naturlig når det nærmer seg en form for slakt.

Jeg ruller ned vinduet. Mannen, som kommer mot meg, kunne valgt å se ut som en hardbarket og ganske durkdreven politi med solbriller og tøffe våpen innen rekkevidde. Kanskje kunne han, for ikke å ta noen sjanser, kommandert meg ut av bilen og bedt meg ta oppstilling med begge armene over hodet, med spredte ben og bøyd overkropp ned mot mitt eget bilpanser.

Isteden sitter jeg helt rolig og ser en kar som ligner på Ludvig i Flåklypa komme mot meg. Han er fra Oslo kommune, Bymiljøetaten. Mannen har sorgtunge øyne, skjeggstubber, en anelse duft av rullings fra en ganske rund og god fremtoning som gjør at man på ingen måte vil forvente grov vold eller maktmisbruk av noe slag.

- Har du oblat, spør mannen. Han sier det med ganske lav stemme. Nærmest unnskyldende. Dette setter stemningen. Jeg får lyst til å svare lavt tilbake.

- Nei, jeg har ikke det, hvisker jeg.

- Det var leit. Da må jeg gå bort i bilen og skrive litt, sier Ludvig. Han tusler sakte av sted. Det er kø på skrivestua. Når mannen kommer tilbake med en rykende fersk bot på 750 kroner, så syns han liksom litt synd på meg. Og han vil samtidig gjerne gi meg noe ekstra. Litt service.

- Jeg vil bare gi deg et tips, sier mannen: - Og det er at det er flere som er ute på kontroll i dag. Så du kan bli tatt flere ganger. På samme dag. Jeg vil bare si det. Som et tips. Det er mange som trur at det ikke er sånn. Men sånn er det, faktisk, sier han og blir litt ettertenksom. Mannen har kommet på en ting til. Noe som nærmest er en slags gave, eller plaster på såret om du vil, slik at ikke boten kanskje skal føles så tung.

Jeg sitter og verker etter å kjøre videre, for jeg er nå 20 minutter for sent til et møte ute i Ski kommune og det er ca en halvtime å kjøre dit.

-Vent litt, sier mannen og går langsomt over plassen og bort til en stor bil. Han romsterer en stund der inne og kommer labbende tilbake med en brosjyre. Det er en sammenleggbar, bitteliten brosjyre. Du kan få plass til hundre slike i brystlommen. Jeg får en til odel og eie. I ledige stunder kan jeg nå lese at piggdekkoblat koster 30 kroner dagen i Oslo. Sesongkort koster 1.200 kroner. Da kan du kjøre rundt og klapre med dekkene dine så mye du vil fra 1. november til 27. april. God tur!

hits