Baksiden av medaljene


Hva gjorde Snehvit da hverdagen kom og prinsen satte seg foran TV-en for å drikke øl og se sport på TV?


Jeg har nettopp funnet et bilde på nettet som avslører hvordan det gikk med Snehvit. Dette er viktig. Jeg er tilhenger av å vise baksiden av medaljen. Og jo flere medaljer desto mer å vise frem, mener nå jeg.

Det er derfor nærliggende å fokusere på den i Norge som har flest medaljer. Nå vil jeg sikkert bli kritisert for å fokusere på Marit Bjørgen så ofte jeg kan, men det får så være.

Noe av det jeg husker best er Marit Bjørgen som vinner fire gull under VM på ski i Oslo i 2011 og at halve byen møter opp for å hylle henne. Millioner av mennesker deltar i jubelen via TV. Berømmelsen strekker seg utover og utover og dekker hele verden som et magisk teppe som bølger og glitrer i blitslampene. Dette svever av sted som tryllestøv og gir høye luftige følelser av at Marit Bjørgen lever et liv sammen med filmstjerner eller prinser og prinsesser. Det er sikkert en verden med mye solskinn. Det er sikkert svært maskuline og vakre sikkerhetsvakter. Sportsbiler. Overdådige omgivelser. Kanapeer til frokost. Champagne til lunsj. Sånn er det nok.

En junidag kjører jeg gjennom et temmelig nedkjølt landskap, plaget av regnvær og sur vind som rutinemessig kommer sidelengs i bølger av depresjon og intensitet og fyller Midtre Gauldal kommune med mismot. Som en gråhvit vegg av våt elendighet henger været over veibanen som slynger seg smal, svingete og dårlig vedlikeholdt fra Støren til Røros.

Jeg kjører sakte mot et tettsted som heter Rognes. En gang var her dagligvarer, baker, frisør, postkontor og mye annet som yrte av liv. På bensinstasjonen har prisen på bensin stanset på to kroner og ti øre literen på pumpene som ingen har tatt seg bryet med å fjerne. Mange av husene står livløse med vegger som tiden har skurt grå og med tomme vinduer som stirrer mismodig på deg.

Da ser jeg henne komme. En enslig svart prikk som vokser seg større og større. Kraftige stavtak presser kroppen fremover. En stålfjær av muskler og vilje. Den aller, aller beste i verden. Hun jager av sted langs den smale bygdeveien. Tungtrafikk og personbiler legger seg så vidt ut for å passere i en brølende vegg av vann.

Jeg tenker at hadde dette vært i et hvilket som helst annet land, i et annet land som hadde en verdensstjerne, så hadde det sikkert vært en hale av følgebiler. Sikkerhetsvakter. Beskyttelse så lang som det bare var fysisk mulig å få til. Man hadde kanskje sperret av hele veien. Men ikke her. Ikke i Norge. Marit Bjørgen går på rulleski. Alene.

Nede på nærbutikken på Støren er det en oppslagstavle. Folk kan henge opp lapper. "Kattunger gis bort". "Bjørkeved, 50 kroner sekken". "Noen som trenger barnevakt?". Slike ting. Her henger det også et lite bilde av Marit Bjørgen. Hun har skrevet enkelt med tusj på bildet: - Takk for støtten!

Nå fryser Norge til. Man kan bli helt nedkjørt av all kulde og mørke som skal knuge landet i mange måneder fremover. Tenk da på gleden: Det vil komme en Marit Bjørgen. Det vil alltid det.



hits