I et anfall av overmot

kommentarer

Det hele skjedde i et anfall av overmot. Jeg vil si det til min unnskyldning. Dette kommer til å gjøre vondt.

Jeg er utenfor Saatchi Gallery i London i sommer. Det er pent vær og fine forhold. På muren utenfor museet sitter forretningsfolk i lang, lang rekke og fingrer med mobilene sine, mens de spiser lunsj. Jeg sitter ved siden av en stor og kraftig forretningsmann som har kjøpt to smørbrød, juice, kaffe og en smultring med sjokoladeovertrekk. Dette er noe av det ypperste av hva vår tid har klart å frembringe av ferdigheter. Mannen klarer å holde alt sammen i bevegelse på en gang. Det er helt utenkelig å ikke beherske et smørbrød med krepsehaler, salat, sitron og majones, samtidig som man surfer på nettet med mobilen. Mannen er dessuten kledd i en flekkfri dress og dyre sko og kommer fra et Storbritannia som har hersket over jorden i hundrevis av år.

Selv kommer jeg fra en utkant av verden som heter Norge. Jeg klarer å miste en krepsehale på første forsøk. Jeg prøver å ta en bit, men den lille djevelen skvetter av sted sammen med en hel del dressing og lander midt på brystet mitt. Dette lager en ikke ubetydelig flekk på skjorta. Jeg ser at flere av de andre på muren smiler overbærende. En altfor pen dame (APD) tilbyr meg en serviett. Da ser jeg at jeg har sølt dressing på den ene sandalen min. Den er forøvrig ganske flekkete fra før, så det gjør ikke så mye, syns jeg.

Etterpå går jeg bortover Kings Road. Her ligger den ene skobutikken etter den andre. Jeg må innrømme at jeg ikke er spesielt aktiv eller særlig flink på dette område. Men det er SALG i alle butikkene. Jeg får et anfall av overmot. Jeg blir litt revet med. Det må jeg innrømme. Jeg tenker at et par nye finsko kunne kanskje vært veldig bra å ha.

Dette sier jeg til sikkerhetsvakten, som er en mørkhudet og meget lang og kraftig bygget mann, og som jeg først tror er ekspeditør. Han begynner da å smile og eskorterer meg dypere inn i butikken hvor en rekke kvinner kommer løpende til for å tilby meg hjelp. Vi står nå foran en hylle med salg. Siden skoene har kostet to, tre tusen kroner, men nå er nedsatt til halv pris, føler jeg at jeg kan late som om jeg pleier å kjøpe så dyre sko. Det går ikke noe særlig bra.

Jeg tar av meg sandalene og prøver først et par svarte sko. De er pene, men svært vonde å ha på foten. Nå prøver jeg et par som ikke er fult så pene, men litt mindre vonde. Jeg spør ekspeditøren om råd. Hun mener at de vonde er best og at de sikkert blir mindre vonde når jeg får gått dem inn. Dette tror jeg på med en gang og sier at jeg kjøper dem.

- Hva skal du gjøre med skoene når du ikke bruker dem, spør ekspeditøren?
- Hæ, sier jeg.
- Hvordan skal du oppbevare skoene?
- Tja, sier jeg.

Damen viser meg nå noen leddete skoformer av edle tresorter som man kan tre inn i skoene slik at de ikke mister fasong når de står lagret. Jeg kan velge mellom ulike tresorter som alle lukter godt og som koster fra 20 til 50 pund. Jeg tar et par til 25 pund.

- Hvordan skal du pusse skoene, spør damen.
- Jeg vil pusse dem blanke med en damestrømpebukse. Det lærte jeg i miltæret, sier jeg.
- Strømpebukser? Du er fra Skandinavia, du, sier damen, og lar en liten krusning bølge over leppene.

- Det du bør gjøre er å kjøpe en fin børste med passe myk bust. Hvilken børste kunne du tenke deg, spør hun og geleider meg bort til et glasskap med overlys på hver hylle som gjør det klart at det å kjøpe børste ikke er noe for nybegynnere. Jeg lukker øynene, samler meg litt, peker på en vilkårlig børste. Etterpå søker jeg råd om skopuss.

Damen tar nå frem et instruksjonssett med en prøvesko, børste og fett og viser hvordan man skal behandle fottøy. Det blir nå klart at jeg har levd i over 50 år uten å vite at man bør smøre inn skoene med fett og la det stå i 10 til 15 minutter før man begynner å børste. Også skal man børste og børste og børste.

- For hvert drag henter du frem litt mere glans, sier damen. Jeg bare ser på henne med et tomt blikk.

- Trenger du en skopose (av fløyel), spør damen.

Et sted får grensen gå. Dette tenker jeg. Du kan få skopose med navnet ditt gravert inn. Jeg takker nei til skopose, betaler (med kredittkort) og går ganske fort ut av butikken.

Det har nå gått mange måneder. Det er blitt vinter. Dette kommer til å gjøre vondt. Jeg har ikke brukt skoene en eneste gang. Men det nærmer seg jul. Jeg skal ta dem på meg for første gang. Det kommer til å bli en slags personlig rekord. Aldri har han vært penere på bena, vil folk si. Det kan de si, det. Selv har jeg prestasjonsangst.

Sånn er det med overmot. Man blir kanskje revet med noen sekunder, en sommerdag i London og må blø for det en evighet, trolig gjennom hele jula og nyttår og i årene som kommer.

Jeg vil derfor nå holde en liten appell til alle menn på jord. Den går sånn:
- Ikke kjøp nye sko. De gamle er mer enn bra nok.



 

hits