Krig, fred og sjokolade



Vi lå i stillingskrig på et jorde utenfor en flyplass. Skyttergravene var gjørmete repetisjonsøvelse i et regnvær som ingen ende ville ta. 100 meter borte kunne jeg se fienden plaffe løs på meg med løs ammunisjon. De var nådeløse. Det smalt intenst i time etter time.


Plutselig hørte vi ringlingen fra en matklokke, omtrent som isbilene som i dag kjører rundt i boligstrøk. 

- KIOSKBILEN KOMMER, ropte en høy stemme i ingenmannsland. Dermed ble det brått fred.

Like etter sto jeg i kø ved siden av mine fiender. Vi sto foran en grønnmalt buss som kjørte fra slagmark til slagmark og solgte slike ting som brus, pølser og sjokolade til fedrelandets sønner. I luken sto en kraftig bygget dame og delte ut omsorg med begge hender. Vi visste aldri om det ble lenge til neste gang, så vi hamstret. 

 Litt senere var vi tilbake i skyttergravene slik at krigen kunne fortsette. Jeg gumlet melkesjokolade, tok ladegrep og tenkte på at kioskbilen burde få fredsprisen.

Da ser jeg plutselig at en i troppen reiser seg midt i ildgivingen. Han var en stor kraftig bamse som man umulig kunne bomme på.
- Hva driver du på med, skriker jeg.
- Må melke kyrne, svarer mannen. Han hadde et gårdsbruk ikke langt unna og tok seg fri fra krigen som han selv syns passet.

Når kvelden kom og det ble nattestille i 16-mannsteltet skulle karene sitte en etter en på vedkassen å ha fyringsvakt. Vi var en sirkel av grønne soveposer og tillitt. Du får et dytt i siden for eksempel klokken tre om natta, krabber ut av søvnen, sitter på kassa og forer flammene i to timer. Det lukter bjerkeved og langsomt tørkende klær. Jeg satt der og hørte pusten fra et fellesskap, lydene som steg og sank i mørket. Krig kan være noe av det fredeligste som fins.

hits