-Jeg driter i ballen, skjønner!

I speidern lærer man å bli helt. Ser man et menneske i nød er det bare å kaste seg ut i det. Problemet er at det sjelden byr seg en mulighet for å hale halvt druknede mennesker på land, gi er vakkert menneske munn til munn metode eller høste jubel for glimrende spjelking av armer og bein.

Min venn Martin og jeg gikk gjennom lange år i speidern uten å redde noen. Men så i nesten voksen alder ropte situasjonen på en helt.

I det første vårgløttet på Kalvøya satt vi og lot Sandvikselva renne forbi våre føtter. Et foreldreforbud mot alkohol tvang oss til å nyte lørdagskvelden i ungdommelig friluft sammen med noen ølflasker. Noen barn sparket fotball like ved. Plutselig oppdaget Martin at ballen drev stille nedover elven.

En gang speider, alltid speider, ropte Martin, tok av seg klærne og hoppet friskt ut i det iskalde vannet. Med heltmodige tak svømte han ut og hentet ballen. Da den første forbauselsen var over og jeg så at Martin overlevde redningsoperasjonen, slapp jeg applausen løs. Maken til mandig offer- og innsatsvilje var det lenge siden noen hadde sett på Kalvøya.

Med rimelig mye stolthet og gåsehud bar Martin fotballen tilbake til eieren. Han som tok i mot ballen, var 13 år gammel, hadde skyggelua bak frem og eide mye selvsikkerhet. I det triumferende øyeblikket ventet Martin på et ydmykt tusen takk. I stede fikk han en bøtte forakt. Guttungen spyttet i bakken og sparket ballen tilbake i elvevannet. 

- Jeg driter i ballen, skjønner, sa han.

I et mikrosekund var gutten uhyggelig nær en speiderlig omgang med skikkelig juling. I steden løftet Martin en snartenkt finger og pekte i retning Oslo. Bort over der går veien mot nærmeste vold, - narko- og tapermiljø. Du behøver ikke løpe for du er nesten fremme allerede, sa Martin.

hits