Verdens aller største

kommentarer

Det var trolig verdens aller største. Størrelsen tatt i betraktning.

Jeg må med en gang få lov til å innrømme at jeg er svak for rekorder. Jeg eier flere utgaver av Guinness rekordbok. Jeg liker å vite hvor mange mennesker det lar seg gjøre å få inn i en telefonboks og hvor mange hamburgere en amerikaner kan spise. (103 på 8 minutter). En annen amerikaner spiste 29 vafler på 10 minutter. Det er slike vi gjerne skulle hatt på besøk i Bærum Barneteater som for tiden spiller Askepott til stormende jubel i Sandvika. Vafler og sjokoladekaker er en viktig inntektskilde for teateret, men det er strengt tatt litt på siden av dagens tema.

Det har seg slik at jeg på søndag gikk gjennom en ganske kjølig anlagt skog ute i Asker. Det hadde på forhånd gått en hel del rykter i meterologiske kretser om snø. Det var på en måte absolutt siste sjanse før alt håp var ute og vinteren ville legge et drepende dekke over det GULL som jeg elsker å finne.

Det har seg nemlig slik at jeg går som en sporhund gjennom skogen og snuser og vimser og jakter på sopp. Jeg finner mye kantareller og piggsopp. Dette er en gjeng som ofte prøver å gjemme seg i mosen og bare blir avslørt av at det kanskje stikker opp en liten flipp. Det er jo ganske teit å være knall oransje eller gullfarget eller gul hvis du prøver å gjemme deg. Men sånn er kantareller. Dem om det.

Alle sopper er dog ikke like beskjedne. Det fins Hollywood-varianter som står der og brisker seg og er så store og synlige som bare det. Når en slik kjekkas møter en nordmann så blir det kulturkollisjon. Da oppstår det en masse mistenksomhet. Nordmannens alarmklokker begynner straks å ringe. Her må det være noe alvorlig galt, tenker nordmannen med en gang.

En slik nordmann var jeg på søndag. Jeg så soppen med en gang. Den sto inne mellom noen tette trær og var virkelig det aller, aller største jeg noen gang har sett. Hatten var like bred som lokket på en 10-litersbøtte. Derfor tenkte jeg at det der kan umulig være godt å spise. Jeg var full av fordommer på den tiden. Du skal ikke komme her og komme her og skille deg slik ut i en norsk skog.

Soppen er dessuten sikkert råtten, tenkte jeg. Det var bare så vidt jeg gadd å sjekke om det stemte. Det er jo ikke noen vits å sjekke noe så stort. Men ved en innskytelse så undersøkte jeg likevel. Hvordan det sto til. Med soppen. Den viste seg å være helt perfekt. Ikke antydning til mark noe sted.

Jeg puttet gigantsoppen i sekken og syklet ned til min venn, Rune, som bor i nærheten og dessuten er velutdannet og den jeg kjenner som kan aller mest om naturen. Men Rune er nordmann han også. Det skaper noen barrierer.

-En så store en ville ikke jeg ha tatt med hjem, sa Rune. Han sa det helt spontant. - Den er sikkert ikke noe bra. Men jeg er enig i at det er en steinsopp. De kan bli skikkelig svære, sa Rune.

Han så at jeg var litt i tvil. Men du kan jo likevel prøve å spise den, sa han, nesten som en slags trøst.

Den beste måten å spise en stor steinsopp på er å skjære ut et stort stykke og steke det som en biff. Slik oppdaget jeg at steinsopp ikke blir mindre god av å bli diger. Tvert i mot. Det smakte helt fantastisk. Etterpå sendte jeg en SMS til Rune der jeg skrev at dette er det absolutt største jeg noen gang har spist. Da fikk jeg en SMS tilbake: - Det største jeg har spist er en hest, skrev Rune.

hits