hits

Han limte et A-4 ark fast i frontruta med superlim

kommentarer



Denne historien starter på et trist sted i barndommen. Man satt på bakerste benk og fryktet det verste.


Det verste var en skoletannlege som sto med en pekefinger i døra til klasserommet. Det var dommedag av en pekefinger som ble rettet mot neste offer.

Like etterpå ble jeg halt svimmel av skrekk gjennom grønne ganger ned i kjelleren hvor det lukter bedøvelse, skrekk og død. Her ble man plassert i et trangt rom uten nødutganger. Men uansett hvor mye man skrek så hjalp det lite.

Slik gikk årene. Etter at skoletiden var over ble man noe tilbakeholden med å gå til tannlegen. Særlig i studietiden ble det langt mellom besøkene. Etter fem års opphold tok jeg mot til meg. Tannlegen bøyde seg over munnen min:

- Dette ser jo ut som en krigssone, var han nær ved å si, men endret det til: Vi kan tilby to nye løsninger til bare 6.000 kroner stykket. Disse løsningene var såkalte kroner og broer og dyre ting.

Etter en stund flyttet jeg til Høvik utenfor Oslo. Dette var begynnelsen av 1990-tallet. Jeg kom i skade for å bli kjent med en lokal tannlege.

Hvor sint en tannlege kan bli, var jeg ikke helt klar over ennå, mens jeg kjørte rundt på Høvik og lette etter en parkeringsplass. Jeg fant gjesteparkeringen til tannlegen. Det skulle jeg ikke ha gjort.

La oss kalle tannlegen for Govert, siden det var det han het. Jeg gikk en tur i banken og i butikken. 20 minutter senere kom jeg tilbake til bilen.

Da hadde gamle Govert vært der. Han hadde limt et A-4 ark fast i frontruta med superlim. På arket hadde mannen skrevet med ganske store bokstaver at dette var hans parkeringsplass. Etterpå hadde Govert, nærmest som en slags bonus, tømt resten av tuben utover hele ruta i bølgende bevegelser. Det var ganske store mengder med lim.

Nå ble jeg ganske sinna. Det må jeg innrømme. Å fjerne superlim tok nesten to timer, selv om jeg brukte det ypperste som jeg fikk tak i av kjemikaler og spesialskrape.

Etterpå gikk jeg opp til Govert på hans kontor. Jeg hadde tenkt å snakke litt om superlim. Kundebehandling. Slike ting.

En gammel dame satt i tannlegestolen da jeg kom inn. Skrekkslagen ble hun vitne til at mine opplysninger om lim på bilruta fikk legen til å gripe tak en liten spiss ting, en slags skalpell, som han vifte iltert med og ropte: Kom deg ut! KOM DEG UT!

Jeg rygget baklengs ut av kontoret og dro hjem.

Jeg må være så ærlig å tilstå at jeg nå klekket ut en hevn. Jeg kjørte samme kveld til et boligområde på Lysaker. Jeg hadde tatt med meg en stor tube superlim og et A-4 ark med noen velvalgte fyndord på.

Jeg hadde tannlegens privatadresse. Jeg fant frem ganske greit. Problemet var bare at mannen hadde garasje og at den var låst. Jeg fikk derfor ikke limt bilen hans slik jeg hadde håpet.

Dagen etter var jeg dessuten langt mindre hevngjerrig anlagt. Så jeg lot det fare. Jeg er ikke så tøff når det kommer til et stykke. Men jeg skiftet tannlege. Tanken på å skulle sette seg i stolen til Govert var liksom ikke så fristende.