Storkontroll på grensen


Å få kjeft av kjerringa for alt man ikke har gjort, tror jeg at en hel del menn opplever. Rett som det er. Men at en bitteliten, mikroskopisk forglemmelse skulle få slike konsekvenser, se det er en annen sak.


Man snakker ofte om fanden og hans oldemor. Det har jeg alltid ment at er litt pussig. Det kan tenkes at man egentlig mener fanden og hans svigermor, men at man ikke tør å si det rett ut. At man er redd for svigermor. Det kan være det.

Man kan være redd for andre ting også. Naturligvis. Politi og tollere for eksempel. Dessuten er det gjerne slik at en helt vanlig nordmann ganske ofte får høre uttrykket "Hva var det jeg sa". Dette er en slags spådomskunst som både koner og svigermødre bruker hele tiden. Koner og svigermødre gjør ofte krav på å være synske. Sånn er det bare.

Tenk deg nå at det er en helt alminnelig torsdag i forrige uke. Da har kona og svigermor og unger og en helt vanlig nordmann funnet ut at det er fornuftig å ta en liten dagstur over grensen for å handle i Strømstad eller der omkring.

Man drar jo gjerne og handler i Sverige fordi det er så billig. Se forøvrig petiten "Jan Arne kjente grådigheten stige" som beskriver fenomenet. Når man er på for eksempel kjøpesenteret Nordby er det lett å bli litt ivrig og handle mer enn man strengt tatt har lov til. En helt vanlig nordmann vil da stå der med en full handlevogn og høre på advarslene. Han er klok av skade. Han kjøper derfor slett ikke mer enn det kvoten tillater. Sånn er det å være litt redd. For svigermor og kona og tollere og politiet.

Før vi går videre i denne historien er det nødvendig å vite at jeg sitter i et kontorlandskap på jobben sammen med Tore. Det er tidlig fredag morgen. Tore skal i et møte. Da ringer telefonen.

Den som ringer er en helt vanlig nordmann som har forsøkt å dra på handletur til Sverige. La oss kalle ham Jan Petter, siden det er det han heter.

Denne fredag morgen ringer Jan Petter for å avlyse møtet. Han kan rett og slett ikke komme. For det har oppstått en krise. Ved riksgrensen til Sverige.

Jan Petter kan fortelle at han satt der i bilen sin på vei mot grensen. Det er en ganske ny bil, bare tre år gammel, så Jan Petter føler ikke at han har gjort noe galt. Han har dessuten lyttet til både kona og svigermor og har ikke handlet for meget. Mannen nærmest strutter av god samvittighet. At det er storkontroll på grensen bekymrer ham ikke det minste. I det familien nærmer seg grensepasseringen ser Jan Petter en politimann som står i veikanten og kikker på bilskilt. Her vil jeg bryte inn å fortelle at det å være interessert i bilskilt er noe alle gutter over 50 år har et forhold til i Norge. Personlig har jeg to og en halv kladdebok fylt opp med bilskilt fra Nordmøre på 70-tallet. Jeg har også hørt om en lektor fra Bergen som er så ivrig på å samle på bilnumre at han tråler parkeringshus hele dager til ende ved kjøpesentre og slikt for å skrive ned alt han finner.

Å se en politimann som står og kikker på bilskilt er dog noe annet. Jeg er enig det. Men Jan Petter tenker ikke noe særlig over saken. Ikke før han like etterpå blir vinket til siden. Det viser seg at Jan Petter har et bilskilt som slutter på tallet seks.

Det høres jo ikke så farlig ut. Men for de innvidde så betyr tallet seks at Jan Petter skulle vært på EU-kontroll i juni. Og nå er vi som kjent i slutten av september.

Politiet står på sitt. Det hjelper ikke at Jan Petter har bilen full av familie og handleposer eller at han bedyrer at han har bestilt kontroll i uka som kommer. Eller at bilen er ganske ny og åpenbart er i perfekt stand. Like fullt så blir skiltene klippet. Der og da. Nådeløst.

Mannen må ringe en kompis som bor i Ski. Etter et par timer kommer kompisen kjørende og plukker opp restene av denne historien. Jeg vet ikke helt hvor lang tid det tok før man fikk berget bilen hjem, og hva ny registrering og annen straff kom på. Men en ting er jeg sikker på. Og det er at spåkonenes rykte som synske har fått seg en knekk.

hits