Å sykle ut i verdensrommet


-Nå ligner du bittelitegrann på Lars Monsen, sier min datter Frida. Den gode, stolte følelsen varer i flere sekunder. Helt til jeg runder hushjørnet.


Det er en ikke helt tilfeldig fredag kveld i september. Kona ser "Nytt på Nytt" på TV. Frida spiser potetgull og drikker Pepsi Max. Mørket og regnet der ute er ikke så veldig fristende å begi seg ut i. Jeg pakker alt for mye vekt opp i en sykkelveske. Det skal komme til å straffe seg.

Tidligere på dagen har jeg vært inne på webben til Bergens Tidene. Avisen har et web-kamera oppe i fjellet. Jeg prøver å finne ut om det ligger snø på veien der oppe. Det er jo ikke verdens glupeste ide og sykle på sommerdekk hvis det er snø. Men så er jeg ikke så glup, heller, da, hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg tar sjansen. Jeg har jo aldri dødd før. Det går sikkert bra.

Utenfor huset vårt på Høvik starter virkeligheten. Den er ganske stor og våt. Klokken er halv ti om kvelden.

Jeg har en stor sekk på ryggen og to sykkelvesker. I det jeg forlater gårdsplassen hører jeg en ekkel spjonglyd. Det er strikken på en av baggene som ryker. Jeg må derfor fullføre resten av turen med en veske hengende på styret. Det gir katastrofalt dårlig balanse. - En bagatell, sier jeg tøft til meg selv og sykler innover mot Oslo sentrum. Jeg er en slags selvkomponert villmann. Tøff i trynet. For anledningen.

Noen få kilometer senere, på Lysaker, kommer jeg til å tenke på at jeg har glemt hyttenøkkelen. Det er jo litt pinlig å ringe kona. Ekte villmenn ringer ikke kona. Men jeg har ikke noe valg.

Kona kniser. Hun nevner Lars Monsen hun også, men på en litt annen måte enn det Frida gjorde. Noen minutter senere kommer hun kjørende til Lysaker. Hun gidder ikke å gå ut av bilen. Hun bare rekker meg nøkkelen ut av vinduet, vinker og kjører sin vei. Jeg tror hun skal hjem å kose seg med en flaske rødvin og en hel del sjokolade. Kanskje fyre på peisen.

På Oslo S. treffer jeg Anders. Han har lånt sykkelen til faren sin. Det skal komme til å straffe seg. Klokken er litt over 11.00. På toget snakker jeg litt om briten Robert Falcon Scott som forberedte seg til sin ekspedisjon. Scott hadde planer om å bli det første menneske på Sydpolen. Derfor dro han til Finse for å trene.

Anders og jeg kommer til Finse klokken 04.15. Midt i natta. Det er ikke så veldig mange andre som går av toget på denne tiden av døgnet. Perrongen ligger øde. Jeg vinker til Bergens Tidenes web-kamera. Verden kan følge med på vår ekspedisjon på internett. Vi er 1222 meter over havet. Det er fire minusgrader. Eventyret venter.

Den lille grusveien ut fra Finse stasjon snor seg som en magisk tråd vestover. I det vi runder første sving forsvinner lysene fra Finse. Det er ikke et vindpust. Stjernehimmelen er intens. Det er som å sykle ut verdensrommet. Du kan se hvorfor vår galakse kalles Melkeveien. Du kan se det hvite mellom stjernene. Krystallklart. Vakkert. Uendelig stort. Det er Jeg, Anders og universet. Svære greier.

Det er en ganske fin følelse å sykle i universet. Jeg nyter å være der ute. Følelsen er berusende og fri. Jeg er en del av evigheten. Dette varer en stund. Ca en halv time. Da, plutselig skjer det noe.

Det ser ut som om Anders tror han er blitt en mus som løper på en tredemølle. Gutten tråkker som en gal på pedalene, men hjulene går ikke rundt.

- Også Scott feilvurderte utstyret på sin ekspedisjon, sier jeg, mens vi leier syklene våre tilbake til Finse. Det blir en tapt time. Det er litt surt. Men vi er jo utrolig unge. I alle fall så er Anders det. Så dette går bra. På Finse treffer vi en fyr som driver og baker brød på hotellet. Mannen tar i mot sertifikatet til Anders som et slags pant. Dermed kan vi fortsette turen på en leiesykkel. Der kan du se. Vi klarer det utroligste.

Grusveien eller Rallarvegen, som den kalles, stiger noen hundre høydemeter. Det er fortsatt stup mørkt når vi treffer snøen.

Når folk uten armer og ben kan klatre til topps i fjellheimen sammen med Lars Monsen, så kan vel jeg takle noen kilometer med snø på sykkel. Men den som har forsøkt å sykle i snø med stor sekk på ryggen og en sykkelbag på styret vet at det fort kan bli litt ugreit. Jeg har dog lært meg til å falle riktig. Jeg liksom ruller rundt når jeg faller av sykkelen. Det ser ganske idiotisk ut. For jeg faller i sakte kino. Og ruller rundt. Helt uskadet. Det skjer to ganger. Lars Monsen ville vært stolt av meg. Jeg kunne sikkert også vært på Skavlan og demonstrert hvordan jeg ruller rundt. Det er bare et forslag.

Slik kommer vi til Vestlandet. Det første morgenlyset glir fra blåsvart til rosa. Utsikten er eventyrlig. Klokken er bare syv om morgenen og vi har levd et liv. Der snøen slutter suser jeg nedover bakkene og brøler ut gleden. Let the Good Times Roll.

hits