Å ligge litt dramatisk i veibanen

Faren til Bernt var tannlege og hadde lange, tynne fingre som måtte vaskes så ofte på jobben at huden ble meget tynn og sårbar. Faren til Bernt eide en staselig Ford Granada som han elsket ved hjelp av bøtte og klut og såpe. Han elsket sin bil flere ganger i uken.

Etter vask kjørte faren til Bernt alltid en liten tur. Tørketur kalte han det. Da tok mannen omhyggelig på seg hvite hansker for å beskytte sine sarte tannlegehender mot irritasjon ved berøring av ratt og girspake. Derfor kalte vi faren til Bernt for Fitipaldi. For hanskene fikk ham til å se ut som en raserbilkjører.

Men fort gikk det ikke. For faren til Bernt ville aldri drømme om å bryte fartsgrensen. Han var også meget redd for å kjøre på noen. Faren til Bernt var en omsorgsfull person. Han var glad i barn som han dessuten levde av på skoletannlegekontoret.

En annen god ting med Fitipaldi var at han hadde en stor plastsekk full av sukkerfri tyggegummi av merket Sorbits på jobben. Det var ikke hele pakker naturligvis, men små enkelttyggegummier pakket inn i papir. Etter for eksempel en vond plombering kunne man velge om man ville ha en rød, grønn eller blå Sorbits som trøst.

Fitipaldi gikk og kjørte dessuten rundt med lommene fulle av løse Sorbits. Slike kan være gode å ha hvis verden plutselig blir vond og vanskelig. Og det ble den en morgen jeg var forsinket og stormløp til skolen.

Fitipaldi måtte bremse med et skrik, og selv om jeg ikke var nevneverdig skadet så var jeg aldri blitt påkjørt før, og da syns jeg jo at jeg måtte bli liggende litt dramatisk i veibanen med lukkede øyne. En stund.

Da jeg åpnet øynene så jeg inn i Fitipaldis redde ansikt. Hva skal man si i slike nær døden situasjoner? Det er ikke godt å vite. Fitipaldi nølte, liksom lette etter ordene. Så kom det:
 - Vil du ha en Sorbits?

 

hits