Glommas sinteste mann


Å si at det skummer rundt munnviken er å ta hardt i. Men Vestensen er en sinna mann. Trolig er det få langs Glommas bredder som har mer aggresjon på lager.


Naturen i Østerdalen er mangfoldig. Folk er både blide og ganske sure. Vi skal straks til helgens ganske spennende eventyr, drivende i rare farkoster nedover Glomma. Men først må vi ta en stopp ved boken "Etter ørret med stang og snøre" av Knut Rom fra 1967, på Cappelen forlag.

Knut Rom er nemlig en ivrig tilhenger av det såkalte enkle friluftsliv i Norge. Han har skrevet en rekke direkte instruerende bøker om dette. Man trenger nesten ikke hjelpemidler for å fange en ørret, mener Knut Rom. Fridtjof Nansen sa noe av det samme: - Gi meg to March Brown (fluer) og en pakke fyrstikker så vil jeg overleve på fjellet en hel sommer.

Personlig føler jeg at jeg har sviktet Rom og Nansens idealer. Jeg føler dette, mens jeg står og ser på at Olav prøver å få alt utstyret vårt inn i sin store bil. Den blir proppfull. Vi skal jo tross alt fiske i Glomma i flere timer. Da må vi jo ha litt utstyr. Ekte mannfolk har det. Utstyr. 

Jeg har sist uke kjøpt en flunkende ny bellybåt. Det har Anders også, mens Olav har sin gamle. Vi har tykke vadebukser opp til livet, svømmeføtter og redningsvester, pumper, stenger, sneller, håver (festet til kroppen med en hoppestrikk), matpakker og drikkeflaske, ekstra klær, lappesaker, og sykkel på taket av bilen, slik at når vi har driftet mange kilometer nedover Glomma kan Olav sykle opp igjen og hente bilen.

Dette er en veldig god plan. Vi har hatt denne planen i flere år. Hver gang vi har kjørt gjennom Østerdalen har vi sett lengselsfullt bort på Glomma som har noen av landets beste fiskeplasser. Denne helgen skulle vi realisere drømmen.

På nærbutikken hvor vi kjøper fiskekort sitter en kar og slurper kaffe og forteller at det har vært det beste harrfisket i Glomma på 30 år. Dette får stemningen til å stige. Vi løper ivrige ned til bredden og setter bellybåtene våre ut på vannet. Jeg er ikke helt ulik, andungen Kvakk Kvakk der jeg driver nedover. Jeg er også i godt humør, for jeg fikk en liten harr på første kastet og Anders fikk en liten ørret. Dette lover godt.

I det første stryket løsner festet på den ene svømmefoten. Grøss og gru. Jeg må derfor legge til i en slags havarilomme, (bakevje) og improvisere en form for knute og håpe at dette skal holde resten av turen. Noen timer senere får jeg en stadig mer avslappende positur. Det har å gjøre med at luften ganske langsomt siger ut av ryggstøet. Det viser seg nå at proppen har gått opp. Man blir veldig rød i trynet av å stå på et skjær i Glomma og prøve å blåse opp et ryggstø med munnen, men ekte mannfolk gjør slikt. De gjør det.

På det samme stedet er det en veldig stor fisk som slår etter Anders og meg med halen sin, så derfor må vi tilbringe en så konsentrert halvtime på stedet at Anders blir helt dehydrert og stiv i nakken. Det er forøvrig ganske harde vilkår denne helgen med stekende sol og lite vind som kunne virket svalende når man ligger slik og driver gjennom landskapet i en slags flytende lenestol.

En time senere blir jeg meget opphisset av at Anders kan fortelle at Olav har mistet en fisk som var like stor som en bever. Men når jeg noe senere kontrollerer denne opplysningen med Olav, så viser det seg at kommunikasjon er vanskelig, oss bellybåteiere i mellom. Det var ikke en fisk så stor som en bever. Det var en bever. Og den var ikke på kroken. Den bare slo voldsomt med halen. Sånn. Nå er den misforståelsen oppklart.

På slutten av dagen er reisen over og vi går i land på en gressbakke. Planen er å krysse denne og komme oss opp til riksveien. Det vil ta noen få minutter. Men nå kommer mye aggresjon løpende. Det er Vestensen som bor på stedet og som helt korrekt opplyser om at vi er på privat grunn.

Jeg står øst for Vestensen og ser på mannen. Han er kledd i en slags selvkomponert bunad, hvit og pen skjorte, samt et svett oppsyn under langt bølgete hår som hadde passet perfekt i kolonitiden. Nå vifter godseieren med armene.

Olav prøver å virke beroligende. Han forteller at vi prøvde å knakke på døra litt tidligere på dagen for å avtale at vi skulle gå i land her, men at det ikke var noen hjemme. Vi skal dessuten ikke bruke mange sekundene på å forsvinne. Disse ordene preller helt av på Vestensen. Han mener at vi er det frekkeste han noen gang har opplevd. Dette opplyser mannen om hele tre ganger.

Jeg står og vurderer om jeg skal spørre Vestensen om han har lyst til å by oss på en kopp kaffe, men jeg psyker ut. Jeg tørr rett og slett ikke. Sportsfiske er som man forstår mye mer komplisert enn Knut Rom vil ha det til.

#Glomma #ørret #harr #fiske

hits