En sommernatt på Krokskogen

Dette hendte i de dager da vi lå inne i Nordmarken og peste i varmen og klaget i vår arme nød over at fisken slett ikke ville bite.

Den som en gang har vandret en sommernatt på Krokskogen vil huske det i resten av sin levetid. Når det lille skogstjern ligger i dampende mystikk i skumringen. Når skogen marsjerer tett og mørk. Når de ville åser tar deg inn og hvisker sine sanger. Kanskje er det bare vinden som forteller en historie når den stryker over myrene. Kanskje er det ekkoet av de tusener av år som gikk før deg. Det er i slik en natt at alt kan skje.

Dette hendte i de dager da min venn Pål og jeg var langt yngre enn vi er nå. Vi lå slik med håp om gode fangster ved et langstrakt vann. Vi hadde hørt historier. Vi hadde våre drømmer. I mørket kunne vi også høre plaskene, når den ene grove ørret efter den annen var oppe og snappet en flue. Men alt hva vi kastet. Og alt hva vi strevde. Like forbannet lite var der at hente.

erindrer ikke jeg hvem som først fikk ideen. Det kan ha vært meg. Det kan ha vært Pål. Vi ble dog ganske hurtig enige om at når den kjølige natteluft kommer sigende vil den først komme til de høyereliggende små tjern. Det vil da kunne være klokt å befinne seg ved et av disse.

Vi studerte kartet i en liten evighet. Nordmarken er så spettet med blå muligheter at en stakkar kan bli både svimmel og helt alminnelig forvirret. Det var da Pål løftet en skjebnens pekefinger. Den sto og dirret i luften et øyeblikk. Jeg kan huske fingeren godt. Den var flekket av bringebærsyltetøy.

Pekefingeren ble plantet resolutt på et punkt i kartet. Dit skal vi.

Vi la i vei, kan jeg erindre, på en strabasiøs ferd der ingen stier fantes. Vi gikk slik og samtalte om livet og døden, kjærlighet og sportsfiske, slik vi pleide. Det som da lett kan hende er at bena velger seg den vei der er lettest å gå. Hvis et lite dalsøkk svinger mot venstre, ja, så går vi mot venstre. Helt umerkelig.

Det varte. Og det rakk. Lengere enn langt. Svetten rant. Men så, efter noen timer med anstrengelser kommer vi frem til et vann som bare må være svaret på våre innerste lengsler. Vi sitter og ser ned på det fra en åsrygg. Vannet ser ganske fint ut. Det er riktignok ikke så rundt som det vi hadde sett for oss. Dessuten ligger det to små skjær midt i vannet som ikke er tegnet inn på kartet.

Men disse to skjærene er veldig små. Det blir Pål og jeg enige om med det samme. De er så små at kanskje de som laget kartet ikke fant det bryet verdt å tegne dem inn. Eller kanskje vannstanden har sunket i den tørre sommer. At det er derfor vannet ikke ligner mer på det vi var på vei til. Men det må da være riktig vann. Efter alt slitet, så må det det.

Vi går ivrige ned lia. Da, meget overraskende, oppdager vi en bilvei. Og når vi følger veien noen meter oppdager vi bilen vår. Den sto akkurat der vi satt den fra oss for to timer siden.

Efter denne historien er det all grunn til å sitere følgende:
"Hvilket som helst fjols kan mestre en krise,
men det er det daglige livet som tar knekken på en."

(Thorvald Steen, forfatter )

hits