hits

Da dronning Sonja røkte med stive fingre

kommentarer

Misunnelse er en rar følelse. Hvis man for eksempel er meg. Og dette eksemplet er ute og sykler. Da kan man komme i skade for å sykle forbi en dame som røyker på gaten. Det vil da kunne oppstå ganske farlige situasjoner. Det kan skje nesten helt uavhengig av om dama er pen eller ikke.

Dette var min aller beste venn. Hvis jeg for eksempel hadde noe stort å feire. Jeg kunne ha satt ny personlig rekord i Tetris, eller jeg kunne ha dratt på land en stor fisk, eller fått snøret i bånn eller oppnådd noe annet fint. Da var det på tide med en røyk. Alternativt kunne jeg vært dypt nede i sjokk, sorg og fortvilelse. Blitt dumpa av dama eller Kjetil Rekdal hadde brent en straffe eller noe annet fælt. Da var røyken god å ha.

Eller kanskje jeg rett og slett bare kjedet meg eller hadde lyst på en mikroferie. Da fyrte jeg opp en sigg. Slik holdt jeg på. I over 20 år. Men så kom den 5. desember 2005. Klokken elleve på formiddagen. Da tok jeg livet av min aller beste venn.

Livet etterpå. Det har vært styrt av nervøst vibrerende nesebor og en patetisk, ganske pussig trang til å følge med på hva de andre driver med. Jeg kan merke på mange kilometer avstand at det fins en røyker i området. Jeg kan spotte en smugrøyker før han i det hele tatt har fyrt opp noe som helst.

Dette er jo slett ikke bra. Til mitt forsvar vil jeg si at jeg kommer fra en tid der alle røkte. Hele kongehuset sto med en sneip i kjeften. Det meste av regjeringen gjorde det samme. Det var askebegre i statsråd. Man røkte i debatter på TV. Mest berømt er Per Øyvind Heradstveit og Kjell Arnljot Wig i Åpen Post som dampet i vei på 60 og 70-tallet. Det var tider det.

Når det er sagt vil jeg understreke at jeg ikke er så veldig opptatt av kongehuset og særlig ikke av dronning Sonja. Se mer om dette i petiten "Å elske en dronning". Jeg kan dog forstå de mange som elsker Sonja. Hun er jo uhyre sporty og har framført den ene fjellturen etter den andre, gjerne i troverdige antrekk og med et vinnende smil om munnen. Se for øvrig låta "Å, Sonja" av Ole Paus. Hvis man likevel skulle sette fingeren på noe så måtte det være at dama er alt for perfekt.

Det var derfor med stor glede at jeg denne uken, helt tilfeldig, fant en ripe i lakken. Det var et bilde av Sonja som røyker. Jeg fant bildet på nettet og begynte og studere det nøye med det samme. Der har du meg. Ganske ivrig når det kommer til store oppdagelser.

Det første man kan legge merke til på dette bildet er at Sonja holder sigaretten ytterst, mellom to stive fingre. Sigaretten er så langt ute at det åpenbart ikke er fysisk mulig å ha den lengre ut. Her er det nærliggende å få den teori at man på den måten likesom tar litt avstand fra det man selv driver med. Det er nesten ikke å røyke hvis man bare holder røyken på den måten.

Det kan med andre ord tenkes at vi her ser begynnelsen på slutten. At det etter dette bare gikk en vei med Sonja til hun så sluttet helt. Det kan rett og slett tenkes at det er et historisk øyeblikk vi sitter og ser på. At det er selveste vendepunktet.

Alternativt kan det være at jeg er sykelig opptatt av å se på damer som røyker. Det kan være det og.