Selveste skrekkeksemplet

Han er selveste skrekkeksemplet. På stå-på-vilje i ferien. Det gjelder nemlig å gi alt og ofre seg. For barna.

Sier du ordet ferie til en gjennomsnittlig nordmann kan han fort komme til å tenke en hel del på mulighetene for å reise så fort som mulig til Syden. En betydelig andel av de som reiser til det området av verden som kalles Syden, er i ettertid usikker på hvilket land de har vært i, viser undersøkelser. Det de derimot er veldig tydelig på er at det er viktig å få seg den plass i solen som de føler at de fortjener.

Nå skulle man kanskje tro at det var plasser nok til alle. Jeg mener solen varmer jo opp ganske store områder og Syden er dessuten rimelig svært. Men slik er det ikke. I Syden kan det faktisk bli svært trangt og direkte kamp om plassene. Særlig rundt barnebassenget for de aller minste.

Min kollega Arne, sist sett i petiten "Han fikk som fortjent, han fikk barn", har nettopp kommet tilbake fra en familieferie på Kypros. Her kan han rapportere om at Star Tour har tatt i bruk et regelverk som er så strengt at selv Stalin ville nikket anerkjennende.

Nå burde jo verden vært så rettferdig innrettet at alle fikk ligge nærmest barnebassenget etter tur. Man kunne jo ha en slags loddtrekning. Slik kunne man for eksempel få en dag hver. De andre dagene måtte man ligge borte på gressletta og heller pendle regelmessig frem og tilbake for å passe på at barna ikke drukner. De som ligger nærmest bassenget slipper å gå frem og tilbake. De kan ligge pal, og nyte for eksempel en jevn strøm av rosa paraplydrinker eller øl eller hva de måtte ønske å helle i seg for å føle at dette er en fin ferie.

Nå viser det seg at verden slett ikke er rettferdig innrettet. Overraskende nok. Det er ingen loddtrekning. Derfor får folk et veldig sterkt behov for å snike seg ned tidlig om morgenen for å reservere en fire, fem solsenger til sin familie ved å legge et håndkle på hver solseng. Det er her de strenge reglene fra Star Tour kommer inn. 

Det er ikke lov til å reservere solsenger ved hjelp av håndklær før klokken 9. Man må minst være et voksent familiemedlem som sitter på plassen og vedkommende kan på ingen måte forlate solsengene. Hvis ikke kan man se langt etter en god plass ved bassenget, og hente sine borttatte håndklær på scenen der kveldsunderholdningen foregår.

De som er gamle nok til å huske rustningskappløpet mellom USA og Sovjetunionen vet at hvis den ene part tyr til et knep må den andre finne på noe endra bedre. Så hvis Arne finner på at han skal stå opp klokka åtte så er det en annen far som finner ut at halv åtte er passe. Slik går det til at Jarle fra Kløfta er på plass klokken halv syv om morgenen. Jarle har fire små barn. Ingen har derfor større motivasjon enn ham. Jarle vinner kappløpet. Hver morgen. Arne døper mannen for bassengkongen.

Det er jo litt kjedelig å være bassengkongen. Men han får tiden til å gå ved å lese bøker. 

Av en eller annen rar grunn er det ingen mammaer som har fått lyst til å gni søvnen ut av øynene mellom klokken seks og syv om morgen for å kreke seg ned til bassenget, sitte der for seg selv og vente et par timer på at resten av familien skal dukke opp. Nå vet ikke jeg den eksakte årsaken til at damene tenker som de gjør. Hvorfor er ikke damene villige til å ofre seg? Jeg vet ikke. Men det kan jo tenkes at de er på ferie.

hits