Revolusjoner kommer gjerne snikende


De fleste diktaturer blir veldig overrasket når de blir styrtet. Her har man sittet for eksempel i Egypt eller Syria og hersket så eneveldig og effektivt i årevis, men plutselig en dag er det liksom ikke bra nok det man har å tilby. Også hjemme hos oss har det vært krav om reformer.


En ting er at kone og barn maser om å få sin egen PC eller flere nye hvite møbler eller godterier eller lov til å være urimlig lenge oppe om kveldene eller noe. Der har man vært villig til å komme opposisjonen i møte. Dette vil man gjerne fremheve: Man har vært direkte ettergivende og løssluppen i en rekke saker. Men på et punkt har man vært steinhard: Alle krav om en hundevalp eller kattunge har man slått brutalt til jorden. Både sikkerhetsrådet og overvåkningspolitiet i huset har hatt stående ordre om å overvåke alle tegn på at et kjæledyr kunne komme i nærheten av vår gemakker.

Det kom derfor helt uventet at nabo Anne Gro skulle komme til å spre helt nye tanker og farlige ideer i vårt velregulerte og veldrevne samfunn på Høvik i Bærum. Anne Gro hadde med overlegg latt sin katt bli gravid under en ferie på Sørlandet, fordi, som hun sa, at barna skulle få den flotte og viktige opplevelsen det er å få en haug med kattunger i huset. Slik gikk det da også. Hele nabolaget strømmet til for å være direkte betatt av de søte små nøstene.

Også vi ble fanget. Under et juleselskap satt vi i et slags kollektivt gledesbad av myket og fortryllelse. Vi var sikkert også bløtgjort av høytidens krav om ettergivenhet. Man får unnskylde seg med det.

Før man går videre i denne historien vil man advare alle som sysler med tanker om å gjøre revolusjon. Hvis du styrter for eksempel en eneveldig konge vil du like etterpå kunne få en ny keiser Napoleon isteden, og han kan finne på å føre en haug med kriger og gir seg ikke før han kommer til sitt Waterloo. Deretter må diktatoren sendes til St. Helena for å dø.

Katten Siesta kom inn i vårt liv på julaften for noen år siden og har siden tatt over hele huset. Den nye sjefen bryter alle uskrevne regler. I vårt hysterisk, hygieniske skrekkvelde av et hjem skulle man for eksempel tro at hvis noen la seg til og røytet midt på spisebordet så ville noen og en hver bli direkte sjokkert. Men trur du noen reagerer på slikt hjemme hos oss? Neida, når nusselige Siesta gjør de groveste ting, da blir det bare litt "huff da" som reaksjon. Hvor er giljotinen når du trenger den?

Verre var det at man i mars i fjor begynte å klø veldig i øyne, nese og svelg. Det klødde og rant i flere måneder. Men ingen andre enn undertegnede syntes at den åpenbare katteallergien var noe problem. Siden det ikke var støtte å hente noe sted følte jeg meg tvunget til å oppsøke fastlegen. Her klaget jeg i min nød.

- Det er klart du er allergisk, sa legen. Han tilbød seg å snakke med barna slik at katten kunne flytte ut, omplasseres som det heter. Vi avtalte time for dette. Som Karl Marx ville sagt: Historien går med sikkerhet mot undergangen og en ny verden vil komme.

Min yngste datter, Frida, er kattens øverste beskytter. Hun sa seg villig til å bli med til legen. Det var en tidlig morgen. I bilen på vei til legen sier jenta: -Du pappa, kan jeg få lov til å snakke med den legen på egen hånd, uten at du blir med inn? - Ja, sa jeg litt tafatt, og stolte på legen.

Jeg satt alene på venterommet hos legen. Frida ble der inne mistenkelig lenge. Etter 20 minutter burde jeg ant urå. De to kom ut. Arm i arm. Min lege, den forræderen, hadde tatt en blodprøve av meg som ikke viste noen tegn på katte-allergi. Det faktum at slike prøver lett tar feil har min datter og legen hoppet elegant bukk over. Isteden ble alle enige om at vi ikke har noe problem. At jeg bare lider av såkalt innbilt allergi.

Blant de ting jeg nå lenge har vært mest redd for i livet mitt er en sofa. Den står midt i stuen. Sofaen er litt lodden og fungerer åpenbart som magnet og oppsamlingsplass for alt som kan spre allergi. Derfor kjøpte jeg en grønn og hvitstripet solstol til 49 kroner som man vanligvis bruker på badestranden, men som jeg benyttet for å kunne se på TV. Jeg satt i stolen i et halvt år. Og jeg syntes veldig synd på meg selv. Solstolen var dessuten ubeskrivelig ubekvem. Den var også litt klam. Men jeg kom ikke på noe bedre løsning. Alternativet var å flytte på hybel. Det ble sommer og det ble høst. Utover vinteren følte jeg en liten antydning til bedring. Det klødde ikke lenger. Slik er det jo med alle store omveltninger. Man kan venne seg til det utroligste.

hits