Å oppdage hvem som virkelig elsker deg

kommentarer

Det er når nøden er størst at du oppdager hvem som virkelig elsker deg og hvem som bare begynner å le høyt.

Denne historien starter foran TV-en i huset som vi i sommer leide ved Camber Beach i East Sussex, England. Det er en idyllisk kveld i juli. Været er upåklagelig. Stemningen er den aller beste. Lite kan man ane om de farer som lurer rundt neste sving.

Jeg sitter og ser på et BBC-program som tester ut kvaliteten på fish and chips (engelsk for fisk og pommes frites). Det er et ganske morsomt opplegg. To reportere drar ut og henter inn torsk. Den ene flyr til Måløy i Norge. Han blir med en fabrikktråler ut på linefiske og får med seg frossen torsk hjem til England. Den andre står opp klokka fire om natta og drar ut i den engelske kanal og fanger fersk fisk.

Fisken og potetene (som for øvrig stekes i alt fra vanlig olje til andefett), blir servert i blindtester på gaten. Engelsmenn elsker fish and chips. De kaster seg over testen med begeistring. Nå skulle man kanskje tro at den ferske fisken ville vinne. Men slik går det slett ikke. Potetene i andefett blir dog kåret som best, selv om de er dobbelte så fete og usunne.

Etter å ha sett dette programmet tar jeg med familien for å gå en aftentur langs strandpromenaden i Camber. Jeg er nå svært motivert. Dette burde være en ærlig sak. Jeg har lyst på fish and chips. Ønsket blir møtt med dyp og alvorlig skepsis av Anne, som jeg er gift med, og av Frida som er 14 år og som derfor, automatisk og nesten alltid, syns at alt jeg sier eller foreslår er teit.

Bli med på en spasertur bort over strandpromenaden. Jeg ser med en gang Pelican Fish Bar. Riktignok er det ganske mye måkebæsj og skit på benkene utenfor dette gatekjøkkenet, men her bør det absolutt la seg gjøre å få en fin opplevelse.

Siden jeg har litt erfaring med de folkene jeg er i familie med, så foreslår jeg ikke at de også skal spise på Pelican Fish Bar. Jeg bare spør om de gidder å sitte og se på at jeg gafler i meg en porsjon fish and chips. Anne og Frida lager en hel del rare grimaser med ansiktene sine, men de sier ja.

Maten er imponerende raskt ferdig. Mens jeg spiser, sitter Anne og Frida og ser på med en overbærende og nedlatende holdning. De gjør det i taushet, med en bedrevitende mine som hviler på mange, harde års erfaring med å være kvinne. Det betyr at det er en tanke som står og ruver over alt annet her i verden. Og det er tanken på hygiene.

Fordi det er sommerferie og man liksom skal være venner og idylliske, så lar de meg spise i fred. Men Anne og Frida tenker sitt. Likevel bygger det seg opp et uforløst behov for å si sin hjertens mening om det hele. Behovet presser på. Det må snart sprekke.

Jeg føler jo at stemningen ikke er helt på min side. Derfor spiser jeg fort. Veldig fort.

Etterpå går vi bortover strandpromenaden. Etter bare noen sekunder kjenner jeg smertene i magen komme. De hugger tak som en klo. Det gjør sinnsykt vondt.

I starten prøver jeg å holde dette skjult. Jeg prøver desperat å håpe at smertene skal gå over. Helt av seg selv. Som ved et trylleslag.

Men de gjør ikke det. Isteden blir det bare vondere og vondere. Jeg blir stående krumbøyd, i en slags kongsbergknekk ( for de som er kjent med gammeldags hopprenn stil).

klarer ikke Anne og Frida å holde seg mer. De ler høyt.

Å ha det fryktelig vondt er en ting. Mangel på omsorg er også ille. Men å bli tynt av bedrevitere er det aller verste. En ydmykelse kommer dessuten sjelden alene.

Ved enden av strandpromenaden ligger en ganske stor campingplass med mange husvogner. Jeg aner her et slags håp om redning. Jeg holder riktig nok på å bli overkjørt av en bil når jeg skal krysse veien, men jeg klarer med en slags krumbøyd, haltende og ynkelig fremtoning å snike meg forbi vaktbua og over til sanitæranlegget.

Her finner jeg en hel rekke med ledige toaletter og setter meg i en av båsene. I løpet av et kvarters tid vender livet tilbake. Alle smerter er borte. Jeg er klar for et slags comeback. Jeg planlegger å si at man i dette tilfelle på ingen måte kan klandre fish and chips. At jeg rett og slett fikk luftsmerter av å spise for fort. Men ingenting av dette får jeg sagt.

Disse folkene, som jeg har viet all min kjærlighet til, hva gjør de når jeg er i nød? Venter de utenfor, spente på hvordan det går med meg? Eller har de bare gitt blaffen og gått sin vei, funnet et vakkert sted hvor de sitter og ser på solnedgangen og har det fint.

Som jeg pleier å si: Livet er ikke for amatører.



hits