De andre gjør karriere. Jeg går i genser.

Hvis man ser bort i fra de siste års tendenser til en liten bump på midten har jeg alltid vært meget lang, tynn og dessuten så frossen anlagt at jeg nesten alltid går i tykk genser.

Min store og stolte samling av gensere har en historie som løper helt tilbake til 1970-tallet da det var påtrengende nødvendig å solidarisere seg med de fleste svake grupper og ha så mange sterke meninger som det var mulig å få tak i. Jeg kommer fra en tid da miljøvernere ikke gikk i dress og John Lennon enda levde. Jeg hadde runde briller, fargerike skjerf, røkte pipe, skrev dikt og hadde ubegrenset med selvtillit.

Hvis verden prøver å yppe seg, være vond og rett og slett vanskelig, er det nærliggende å ta på seg en tykk genser. Man føler seg liksom litt bedre beskyttet da. Særlig hvis genseren er strikket av noen som bryr seg. En som har hjerte på rett sted. En som stiller opp.

Min svigermor er en slik person. Særlig fornøyd er jeg med setesdalskoftene som hun har strikket til meg. De har jeg gått med i alle år. I sol og regn. Hjemme og på jobb. Men nå har det seg slik at jeg jobber i NHO. Og skal vi være helt ærlige så er det ikke så mange andre som går med setesdalskofte i NHO. De andre gjør karriere. Jeg går i genser.

Jeg blir dessuten av og til spurt om jeg kjenner Nokas-raner David Aleksander Toska. Det pleier jeg å svare benektende på.

I vinter skulle jeg delta i et utviklingsprosjekt. Vi kom fra mange kanter av næringslivet for å delta i dette prosjektet. Jeg syklet til møtene som fant sted hos et konsulentselskap, uhyre sentralt lokalisert i Oslo.

Det første som møter meg er en oppgang så stor og marmorert at Julius Cæsar ville blitt misunnelig. Resepsjonen og tilstøtende herligheter er dessuten preget av en velstand som strekker seg nærmest uendelig innover i gemakkene. Utsikten er spektakulær. Menneskene er pene. De er dessuten kledd i drakter eller dresser som jeg antar er fra Armani eller noe slikt.

Jeg er litt forsinket til det første møtet. Jeg kommer rett og slett sist. Det har sammenheng med at kjedet på sykkelen hoppet av og jeg måtte kløne litt for å få det på igjen. Dessuten var jeg litt usikker på adressen.

Når jeg endelig kommer frem, svett og forsinket, blir jeg møtt av en eldre, elegant dame. Jeg vet ikke om hun har andre oppgaver i selskapet, men nå er poenget i alle fall at hun skal gi meg en navnelapp som jeg kan ha på brystet og så skal hun vise meg til garderoben. Vi blir stående et øyeblikk foran skapdørene. Damen strekker inn hånden og henter ut en kleshenger av tre. Nå insisterer hun på å hjelpe meg av med ytterjakken.

I samme øyeblikk som jakken glir av meg får damen en overraskelse og sier noe spontant. Det nærmest plopper ut av henne: 
- Nei, men går du i genser. Så søtt!

hits