Smaken av suksess

kommentarer

I Norge er det vanskelig å bli gift uten samtidig å spise Marsipankake, eller hvit dame som herligheten heter i Bergen.

Denne dronningen blant kaker regjerer over alle andre med en selvfølgelig makt over sitt folk. Det fins knapt den nordmann som ikke blir feststemt ved synet av en marsipankake. Den er heder, verdighet og høytid. Den er symbolet på at du har lykkes.

I den andre enden av skalaen ligger hverdagens kake. Den kommer rett ut av sosialdemokratiets alminnelige liv og er ofte servert hvis det kommer noen uanmeldt på besøk. Jeg snakker om Fyrstekaken. Den kan gradvis bli tørrere og tørrere, men får likevel gå i skytteltrafikk og pendle mellom kjøkkenet og stuen etter hvert som det dukker opp nye kaffebesøk.

Mellom disse ytterpunktene ligger Napoleonskaken, som man må ha et grunnkurs i vestlig forståelse for å kunne spise med gaffel uten at det ender i alvorlig søl og ydmykelse. Man vil dessuten ha en hel del livsvisdom og erfaring før man gir seg hen til Napoleonskaken. Denne kakens kulturelle grunnlag strekker seg for øvrig fra Theatercafeen og ned Stortingsgaten til Halvorsens Konditori, og er gjerne forbundet med alt fra utroskap til mer alminnelig sosiale lyster mellom begge kjønn.

Når det er sagt må man skynde seg å legge til at kakenes makt over nordmenn avhenger av hvor du er født. Hvis jeg helt tilfeldig skal trekke frem meg selv, som eksempel, så vil jeg rette oppmerksomheten mot en liten øy som heter Vardø og som ligger så langt nord og kaldt og mørkt i landet at man vanskelig kan gjøre annet enn å glede seg over kaker. Under slike omstendigheter vil det bli servert det beste av alt, Suksessterte.

Det vil ikke skje på hverdager. Naturligvis. Det er mer sakralt enn som så: For å si det slik: La de små sukssterter komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem.

Dette har å gjøre med at tante Nelly var Vardøs ukronede suksessterte-dronning. Man kan glede seg til mange ting når man vokser opp. Jeg gledet meg til 3. juledag. Min fetter Tor Arne og jeg ville da i flere uker ha diskutert hvor grusomt lang tid det ville gå fra middagen var spist til vi endelig kunne, i maksimal opphisselse, kaste oss over Suksessterten. Det andre store temaet var hvor mange stykker det var lov til å ta. Dernest lurte vi på hvor mange stykker som det var fysisk mulig å stappe i seg.

Slike spørsmål er jo helt umulig å vite hvor ender. Man kan lure lenge når det gjelder store og viktige spørsmål. Her, som i seksuallivet. Det er ingen annen utvei. Man må prøve seg frem. Slik kan man komme til å oppdage at det faktisk fins en grense. Det burde kanskje ikke gjøre det. Livet burde vært grenseløst. Men sånn er det ikke. Dessverre. I dette tilfelle går grensen ved seks. Kakestykker.



hits