Glefset etter testiklene



50 kilo tenner, muskler og raseri kommer stormende mot meg. Bikkja sikter kjeften rett mot mine edlere deler. Dette kommer til å gjøre vondt. Veldig vondt.


Det er vel omtrent slik meitemarken har det på kroken når den blir spist av en glups fisk. Jeg følte meg som et slags agn da bikkja angrep. Dette skal jeg komme tilbake til. Først må jeg få lov til å fortelle at mange tror at sportsfiske er ufarlige greier. Da har de aldri sett meg hoppe med stanga i munnen og livet i hendene i forsøk på å komme over frådende elver. Eller sett meg vade litt for langt ut i lakseelva, slik at vadebuksa letter og strømmen tar tak, mens strykene buldrer livsfarlig, rett nedenfor.

Siden dette skal handle om slike ting som livet, døden og sportsfiske er det nærliggende å fortelle hvor jeg står i viktige spørsmål. Jeg må først få tilstå at jeg beundrer Lars Monsen. Jeg har lest alle hans bøker og sett alle TV-programmene. Jeg vet at når Lars Monsen møter døden så er det døden som blir redd. Slik er det bare å være Lars Monsen. Når Lars Monsen er på tur vifter han rutinemessig vekk mygg og skrubbsultne bjørner før frokost. Når Lars Monsen krysser hele det nordamerikanske kontinent drar jeg på aftentur til Lysakerelva.

Lysakerelva er det nærmeste Bærum kommer Grand Canyon. Her stuper fjellsidene imponerende bratte, mens elven renner fra Bogstadvannet, forbi Jar og ned til havet, også kalt Oslofjorden. Villmarksfølelsen er ikke så veldig sterkt utviklet i tettbygd strøk, men naturkreftene driver nå på med sitt og kan være ganske skremmende.

På vei ned i bratta kan man jo legge merke til alle de digre steinene som henger og løsner stille i vårløsninga, men når det vaker en stor og deilig brunørret i kulpen der nede, er det mest nærliggende å glemme alt annet.

Slik gikk det til at jeg var på årets første tur og satt med ryggen inn mot fjellsiden. Ørreten hadde vært oppe to, tre ganger allerede. Jeg ventet bare på det rette øyeblikket. Forholdene var små og fisken lettskremt. Det gjaldt å legge kastet forsiktig ut. I samme sekund, kjente jeg suset av en gigantisk stein. Den hadde løsnet oppe i lia og sneide forbi skuldra mi med bare noen millimeter klaring. Steinen landet i kulpen med et kjempe plask. Det er ikke ofte jeg avslutter en fisketur nesten før den har begynt. Men nå pakket jeg sammen og gikk rett hjem. Man blir liksom litt urolig av å hilse på døden sånn en onsdag ettermiddag i mai.

Jeg må også tilstå at jeg av og til er henfallen til abborfiske. Dette har å gjøre med at jeg på første forsøk, i relativt ung alder fikk 32, til dels store abbor i Sandungen i Asker. Siden har jeg minst en årlig tur til Sandungen, der jeg med dyp kjærlighet går vannet rundt og kaster med spinner.

Når man treffer for eksempel en far med tre små barn og en hund som har slått opp telt ved Sandungen så tenker man likesom helt automatisk at man bør være litt høflig. Jeg passerte derfor leirplassen i passe avstand og da jeg var på høyde med far, løftet jeg hånda til hilsen. Det skulle jeg ikke ha gjort. Bikkja var en Old English Sheepdog. Slike ser jo vanligvis ganske snille ut. Men denne hadde bare et ønske: Å sette tenna i meg. Angrepet kom så brått at jeg bare rakk å vri skinka til. I steden for å miste snurrebassen, fikk jeg noen dype sår i låret.

- Hva gjorde du etterpå, spurte min kone. Fikk du telefonnummeret på eieren? Forlangte du dyret avlivet? Dro du på sykehus og fikk stivkrampesprøyte, spurte hun.

- Jeg gjorde ingen av delene, sa jeg. Det var jo tidlig på dagen. Jeg ville jo ikke gå glipp av noe og fisket derfor bare videre. Det blødde jo ikke så mye, da.

hits