På bedringens vei

Noen ganger kan ideer som detter ned i hodet være helt utrolig teite. Sett sånn i ettertid. Det vil jeg bare ha sagt.

Det var torsdag kveld sist uke at jeg sto på kjøkkenet og kikket ut på gårdsplassen. Regnet bøttet ned. Det så ganske kaldt og ufyselig ut. Jeg sto slik og tvilte. Lenge. Jeg konkluderte med at det ikke så bra ut. Ikke i det hele tatt. Dessuten er det år og dag siden sist jeg jogget. Det ville sikkert bli veldig slitsomt, så jeg sa til tenåringsdøtrene mine:

-Det er ikke noen vits å jogge når det er så dårlig vær.

Da svarte de i kor med sånn tilgjorte barnestemmer: "Det er ikke noen vits å jogge når det er så dårlig vær".

Det avgjorde saken. Jeg har da litt stolthet. Jeg gikk inn i dypet av klesskapet for å finne en joggedress som det står NHO på, siden jeg jobber der. Det er en ganske ny joggedress. Jeg fikk den for ti, tolv år siden. Men så viste det seg at noen har vært og rotet i klesskapet mitt slik at joggedressen ikke var å finne, ikke noe sted.

- Jeg må nok droppe turen. Jeg finner ikke joggedressen, ropte jeg inn til jentene som satt og så på TV.

Jentene kniste til svar.

Dette fikk meg til å lete med fornyet kreativitet. Jeg fant skibuksa mi med en gang, siden det ikke er så alt for lenge siden skisesongen sluttet. Buksa lå nede i en sekk sammen med noen epler som ikke ble spist på siste tur. Og da tenkte jeg at var sannelig fint at jeg fant disse eplene igjen. Men noen jakke til å jogge med fant jeg ikke. Å bruke skijakka skjønte jeg med en gang at ville se litt teit ut. Men så helt nederst i skapet fant jeg en fin joggejakke i farger fra 1980-tallet som var litt falmet, men som helt sikkert kunne brukes.

Da jeg hadde tatt på meg skibuksa og den mintgrønne og hvite og lyseblå jakka fra 80-tallet, kom Kaja ut og tok mange bilder av meg med mobilen sin. Jeg sa ingen ting. Jeg bare bet tennene sammen og løp ut.

Det var helt korrekt, som jeg hadde sett fra kjøkkenvinduet, at det regnet og var ganske surt ute. Men jeg løp likevel ut porten og hadde fin stil hele veien til jeg hadde rundet første sving der de ikke lenger kan se meg fra huset vårt. Der starter en ganske lang oppoverbakke. På toppen av denne bakken ble jeg veldig andpusten. Derfor slo jeg over i normal gangfart. Akkurat da var det en venninne av Frida som kom forbi. Hun tok bilde av meg hun også. Da begynte jeg å løpe litt til, for at det skulle ta seg bedre ut.

Dette gikk fint helt til jeg kom ned til stien langs Øverlandsbekken. Der traff jeg noen karer på min egen alder som hadde spent fast pulsmålere over sine profesjonelle brystkasser. De hadde spent målerne fast med en slags stropper, mens de forøvrige så nærmeste nakne ut. Det glinset av kroppene i regnet. Dette tok fra meg all selvtillit, så jeg besluttet gå hele den neste motbakken opp.

Etter 25 minutter kom jeg hjem igjen. Jeg var ganske fornøyd med meg selv på den tiden. Det føltes godt å dusje. Men jeg tøyde ikke ut. Det har jeg aldri gjort. Det blir liksom ikke til at jeg gjør sånne øvelser. Jeg vet ikke helt hvorfor.

Neste dag hadde jeg voldsomt vondt i leggmusklene. Den følelsen varte helt fram til lørdag. Deler av helga ble dermed litt ødelagt. Kona var bortreist så jeg fikk ikke noe trøst eller særlig med positiv oppfølging. Nå er det mandag og litt penere i været. Jeg er på bedringens vei. Ville bare si det. Ha en god uke!

hits