Selvtillit basert på dårlig sprett



Min far skar lommepengene ned til et nivå som gjorde også ord fattige. Men mannen var kreativ. Han la sponplater på spisebordet i stua slik at vi kunne spille bordtennis. Det skulle få langtrekkende konsekvenser.


Vi skal til Kristiansund på 1970-tallet. Jeg går på Langveien ungdomsskole. Her er jeg så heldig å gå i klasse med en kar som heter Geir. Geir er dårligere enn meg i bordtennis. Det er en egenskap jeg setter pris på. Siden jeg bor like ved skolen kan vi løpe hjem i storefri å spille. Vi løper hjem ganske ofte.

Slik blir jeg rimelig god i bordtennis. Problemet er bare at min far har glemt å følge de internasjonale målene for bordtennisbord. Sponplatene er alt for store. De har dessuten mye dårligere sprett enn det man kan få kjøpt i butikken. Selvtillit på sviktende grunnlag er farlige saker. Selvtillit basert på dårlig sprett skal du vokte deg vel for. Særlig hvis du har en lei tendens til å være stor i kjeften.

For å gjøre en vond historie kort: På proffe bord var jeg utrolig dårlig. Jeg klarte ikke å justere kraften. Jeg slo for hardt. Alt for hardt. Det er en gammel sponplateskade, pleide jeg å si. Jeg la bordtennis på hylla. En stund.

Men så, i midten av 1990-åra, i voksen alder, skulle jeg reise til Afghanistan som informasjonssjef i en bistandsorganisasjon. Afghanistan er et lukket land med kriger og miner og mye farlig greier. Etter flere dagers farlig ferd kommer vi frem til en liten landsby oppe i fjellene og får overnatte på en stasjon drevet av Kirkens Nødhjelp. Vi blir tatt i mot sent på kvelden av sjefen på stasjonen, en afghaner som snakket svensk.

Mannen er to meter høy, stor og sterk og meget sinna. Det har seg nemlig slik at noen har stjålet stasjonens ambulanse og nå har han innkalt alle de eldste i området til et oppvaskmøte. Vi sitter i en sirkel på et teppe på gulvet. Det drikkes store mengder grønn te. Tiden går. Sakte. Det blir ikke sagt noe særlig. Noen høflighetsfraser av og til. Men ellers er det helt taust. Etter en times tid kremter sjefen og tar ordet:

- Jeg vil si bare en ting. Hvis ikke ambulansen er tilbake i morgen, så slår vi av strømmen.

Han sa ikke mer. Landsbyen hadde ikke elektrisitet, men noen timer om kvelden slo Kirkens nødhjelp på aggregatet og da ble det strøm å få.

De eldste i landsbyen takket nå for seg og gikk hver til sitt. Noen dager etter kom ambulansen helt mirakuløst til rette igjen.

Men akkurat det vet vi ikke ennå. Den svensktalende sjefen smiler i sitt enorme skjegg og ser på meg. Det er nær midnatt i Afghanistan. Mørket ligger tungt over fjellene.

- Du spiller ikke tilfeldigvis pingis, sier mannen. Det viser seg at afghanere elsker å spille bordtennis. Vi er i et land som for det meste lever omtrent som på Muhammeds tid. Men i bakgården hos Kirkens Nødhjelp har de rigget til flomlys og helt topp bordtennisbord. Nå slår de på aggregatet og vi spiller de morsomste kampene jeg noen gang har vært med på. Jeg taper selvsagt. Men gøy er det. Det jeg prøver å si er; pass på alt du har lært deg. Brått kan det komme til nytte, på de rareste steder.

Senere i livet er det en hel rekke år som kommer og går, som det heter. Internett og Facebook blir funnet opp. En fin ting med Facebook er at gamle klassekamerater kan dukke opp etter for eksempel 30 år. Det er gjerne mennesker, du har hatt null kontakt med, som melder seg. Geir fra Kristiansund er plutselig på nett. Han dropper alle innledninger og går rett på sak. Geir skriver på Facebook:

- Jeg har kjøpt bordtennisbord. Har øvd. Er klar for revansj.

hits