Hvorfor ting går til helvete i Norge


Jeg kjenner en kreativ kar fra Haugesund. Tellef heter han. Mot slutten av 1990-åra fikk mannen en forretningside. Det var en storslagen, fantastisk ide. Det syntes både banken og kona og alle Tellef snakket med.


Tellef ville hjelpe millioner av norskamerikanerne. Han vil gripe tak i deres innerste lengsler og lede dem til historisk grunn, tilbake til røttene, til urjorda der den første Hansen eller Johansen kom fra. Opplegget var enkelt: Man bygger opp et stort nettverk av frivillige slektsgranskere på web. En amerikanere, som vil finne røttene sine, kan bestille slektsgranskning og noen måneder senere kan han pakke kofferten og dra på Norges-besøk. Her han man gjort avtale med bonden eller andre som i dag eier husmannsplassen som forfedrene bodde på. Og vips er vi klare for sterke følelser.

Mens Tellef holdt på med disse planene, ringte plutselig telefonen. Det var fra politikammeret i Haugesund. Politimannen hadde hørt om prosjektet. Nå sto han der med et eldre amerikansk ektepar som plutselig hadde dukket opp på politistasjonen og spurt etter veien til deres tipptippolderfars småbruk. Om Tellef kunne hjelpe?

Ikke noe problem. Tellef tok jobben. Litt undersøkelser, en telefon til en bonde, og så, neste dag, kunne Tellef kjøre amerikanerne på besøk til forfedrenes jord. Allerede nede i bakken begynte følelsene å renne i strie strømmer. Nå fulgte timer med gjentatt krabbing ut og inn av ei falleferdig løe og mye sitting på trammen. Bare det å se på utsikten var hele reisen verdt.

Tårene rant. Også bonden ble revet med. Han gikk og hentet spaden. Grov opp et lite ungtre. Ei bjørk. Med jordklump og det hele. Bonden satte treet i en pose og snurret tau rundt slik at amerikanerne kunne ta det med seg og plante det i USA. Et nytt tuntre. Fra forfedrenes jord. Og hvis bjørka døde på veien eller ble nektet visum til USA, fikk amerikanerne med seg en pose frø. For sikkerhets skyld.

Dette ble nesten for mye. Takknemligheten ville ingen ende ta. Og de tusen pengene som paret ville gi som takk for hjelpen ble høflig avvist. Tellef tok i mot bensinpenger. Det fikk holde. For opplevelsen hadde vært et nyttig eksperiment, som han sa.

Ut over høsten skjedde ganske mye. Flere reisebyråer i USA tente på ideen og startet planlegging av markedsføringen. Flere forskningsmiljøer var interessert. Det ble brukt et par hundre tusen offentlige kroner til utvikling. Alt så lysende ut. Norge skulle bygge en historisk bro ut i verden. Knytte bånd. La kultur, fortid og nåtid møtes. Sterke forventninger ble tent. Men det var en hake ved det hele.

Hver for seg var kommunene fulle av entusiasme. Problemet var bare at nordmenn utvandret fra samtlige kommuner i hele landet. Når det gjaldt å gjøre dette til en stor satsing, var det mange som ville sitte i førersetet. For å si det forsiktig. For alle disse store planene måtte jo ha et samlingspunkt et sted, et slags hovedkontor, og hvor skulle det ligge?

Måneder ble til år. Man kranglet i øst. Man kranglet i vest. Til slutt gikk Tellef lei og ga opp hele greia. For intet her i verden er for stort og fantastisk til at det ikke kan ødelegges av en traust, norsk lokaliseringsdebatt.

hits