Da isen trakk seg tilbake

Like etter at isen trakk seg tilbake for ti tusen år siden kom Distrikts-Norge til syne. Det var litt stusslig sånn i begynnelsen. Nordmennene satt der på hver sin forblåste holme og klagde.

De klagde på været naturligvis, og maten og underholdningen. Men snart ble det litt fart i sakene for Distrikts-Norge satte seg mål. Det dreide seg om slike ting som å sette verdensrekord i tunneler, sørge for at alle kunne få mammografi eller lyskebrokkoperasjon like ved der de bor og aller helst vil de lande på sin egen flyplass.

Slike store tanker er det som skal til. Nå kan man jo lure på hvor i all verden Distrikts-Norge får sine ambisjoner fra. Hvor henter Distrikts-Norge kraft og vilje? Det er ikke godt å si, men Distrikts-Norge sto i allefall rimelig godt plassert da man fant opp begrepene RETTFERDIGHET, LIKHET og RASPEBALLER.

Distrikts-Norge stappet slike godord inn i bønder og fiskere og sendte dem inn til hovedstaden for å hoppe inn like over sperregrensen, ta plass i regjeringen og kreve sin rett.

Etter som årene gikk fant Distrikts-Norge opp hvalharpunen, Ottar Brox, bindersen og KS og det ble mer og mer klart at Distrikts-Norge skulle bli det argumentet som fikk alle de andre argumentene til å bli flaue og gå å legge seg, eller i det minste ligge musestille til Distrikts-Norge hadde forsynt seg.

I rettferdighetens navn skal det sies at det etter hvert ble slutt på å spise kumle og raspeballer og svele på ferga. Men tanken på slik mat er fortsatt til å få tårer i øynene av etter at Distrikts-Norge har flyttet til Oslo, bodd på Frogner i 30 år og livnært seg av å synge lengselsfulle sanger om Hurtigruta, og at Husan skal ha folk og folk skal ha hus, og av og til stemt på Arbeiderpartiet under parolen, «BY og LAND sånn dann og vann».

Distrikts-Norge fikk dessuten kraft gjennom å dikte veldig ærlige romaner om sterke kvinneskikkelser som trosset all motstand med ubøyelig livsmot og dampende erotisk aura med 25 prosent rabatt for medlemmene i De Norske Bokklubbene.

Mye av Distrikts-Norge flyttet inn til de store byene, slik at det nå sitter flere samer og finnmarkinger og drikker fancy kaffe i Oslo enn i Finnmark. Likevel, og det skal innrømmes, fins det fortsatt noen grisgrendte strøk i dalstrøka innafor. Her bor det faktisk nordmenn til en brøkdel av prisen, som slipper investeringsavgift og som har nådd sine mål om lyskebrokkoperasjoner.

Det hører med til historien at mye av Distrikts-Norge ville vært helt glemt hvis det ikke var den dype trangen som de fleste nordmenn har til å dra på hytta. Urbane østlendinger er for eksempel ivrige til å besøke Distrikts-Norge, gjerne i helgene eller i påsken. Her møter de Distrikts-Norge i et veikryss hvis fremste attraksjon er en bensinstasjonen som låner bort toalettet.

Østlendingen er som man forstår ofte på vei til hytta. Den ligger gjerne ved et alpinanlegg hvor østlendingen har tenkt å skyte ryper eller elg eller gjøre noen sobre fluekast etter laksen eller rett og slett bare drikke GIN TONIC eller kjøpe opp noen bygninger fra 1700-tallet som kan demonteres og taes med hjem.

Hvis man nå ser for seg for eksempel at Preben kommer kjørende til en bensinstasjon og spør mannen i kassen hvor toalettet er, så er det overhengende sannsynlig at han blir vennlig behandlet av en pengesterk pakistaner som overtok stasjonen i fjor og som på et slags dølsk svarer: ? Je skal fise deg veien.

Etterpå spør han om Preben vil ha Grill eller Finer.

Og sånn går no dagan. I Distrikst-Norge.

hits