Å elske dronning Sonja eller lignende

Man skal være nøye med hvem man velger å beundre. Dronninger for eksempel.  Det er jo fort gjort å bli begeistret for Sonja. Sonja er fantastisk. Det er jo noe alle vet. Men å elske en dronning kan straffe seg på den verst tenkelige måten. Følg bare med på denne historien.

De som elsker Sonja trekker gjerne frem hennes vinnende smil og alltid fine sveis, slik Ole Paus gjør i sangen "Åh Sonja". Han hyller både det ene og det andre ved damen. Det er jo ikke så rart. Sonja var til og med til å spise opp, i form av konfekt.

Problemet med Sonja er at det er så vanlig å dyrke henne. Alle vil elske Sonja. Sånn er Norge. Vi går i flokk. Det er pressens skyld. Særlig ukebladene. Dem om det. Jeg behøver ikke å slenge meg på Sonja-kjøret, hvis jeg ikke vil. Og jeg vil ikke. For jeg ønsker å skille meg ut. Derfor har jeg valgt en helt annen dronning. En som jeg kan beundre, helt for meg selv.

Jeg har langsomt blitt kjent med min dronning. Opplysningene om henne har kommet frem sakte men sikkert. Det startet med at de drev og gravde i jorda på gården Lille Oseberg i Vestfold i 1903-04. Det var da de fant henne, "Osebergdronningen".

Media var helt ville. Mye av jubelen skyltes alt det imponerende og prangende utstyret som dronningen hadde med seg i graven. Dronningen hadde storslagen båt og hester og vogner og staselige klær, smykker og kunst og det ene med det andre. Alle var enige om at det var norgeshistoriens aller rikeste gravfunn og at damen må ha vært en av de mektigste som vårt land har sett. Fansen mente at hun het Åsa og var bestemor til Harald Hårfagre. Også Snorre Sturlasson har skrevet meget pent om henne.

vet ikke jeg hva du mener om såkalt nyere forskning. Problemet med slik forskning er at den gjerne blir mer og mer presis etter som årene går. Vi som elsker dronninger liker ikke alltid presisjon. For å elske må man være villig til å se stort på det. Det har jeg alltid ment.

Forskerne er som sagt ganske nøyaktig. Året er 834. Stedet er Slagendalen i Vestfold. Åsa er 70 år og har hanglet lenge. Hun har hatt bryst- eller underlivskreft som har spredt seg til skjelettet. Nå dør hun og får følge i graven av en 50 år gammel kollega, en dronning fra et annet kongerike i nærheten.

Noe av utfordringen med å beundre dronninger fra denne tiden er at det er beskjedent med bilder å se på. For å si det mildt. Ikke en gang tegninger har det vært mulig å få tak i. Det er derfor litt vanskelig å si hvordan Åsa ser ut. Jeg er, for å være helt ærlig, ganske opptatt av utseende, og siden dette åpenbart er en stor og flott dame fra vikingetiden, vil jeg gjerne tenke meg at hun ligner på Åse Kleveland eller Sissel Kyrkjebø, gjerne i bunad.

Dette kunne jeg se for meg. I lyse stunder.  Men så har jeg altså lest en del i avisene om nyere forskning. Nyere forskning er som sagt noe dritt. Det første er at de hevder at Åsa bare var 152 cm høy. Altså en slags hobbit, som i Ringenes herre. Her må jeg skyte inn at det fins mange flotte mennesker som er kortvokste. Det er ikke noe galt i å være kortvokst. Men nå sier de på toppen av det hele at Åsa også var svært krokrygget på grunn av leddgikt og at hun haltet stygt på grunn av en kneskade som barn. Dette var leit å høre.

Mandag leste jeg en kronikk i Klassekampen, som professor Gro Steinsland ved Universitetet i Oslo har skrevet. Hun skriver to hele sider om Osebergdronningen. Jeg oppdager dette til frokost og leser ivrig gjennom hele artikkelen. Jeg er godt fornøyd med skildringen, men så helt mot slutten av kronikken kommer sjokket. Gro Steinsland skriver at Åsa hadde kraftig skjegg og trolig også en stor bart. Steinsland avslører også at dronningen led av en hormonforstyrrelse som ga henne mannlige attributter.

De sier at kjærligheten tåler alt. Men jeg er ikke så sikker. Jeg er ikke det.

hits