Jeg er forelsket

Tellef var 16 år, hadde Downs syndrom og gikk på en spesialskole i Oslo. Hver dag gikk gutten alene hjemmefra langs en nøye avtalt rute for å ta T-banen til skolen. Før eller siden måtte det smelle.

Jeg ble godt kjent med Tellef fordi han var så glad i mat. Duften av en nystekt pizza kunne for eksempel snike seg ned trappen fra leiligheten og kollektivet jeg bodde i. Den ville da treffe Tellef i nesen siden han bodde sammen med sine foreldre i etasjen under. Noen sekunder senere ville Tellef stå i døren med en lykkelig og klar beskjed om hva som var meningen med livet: Pizza.

En del av leieavtalen var at vi skulle pusse opp leiligheten. Min kjæreste på den tiden het Kari og sto og balanserte på tærne på en gardintrapp. Hun malte gammelrosa lister så høyt oppe under taket i stua at det bare var et spørsmål om tid før det ville gå galt.

Dette skjønner Tellef. Han sitter og gomler på et skolebrød som noen hadde glemt på kjøkkenet. Han studerer Karis bevegelser, ser hvordan hun strekker seg stadig lengere utover. Det er jo fryktelig lite effektiv å skulle drive og flytte på gardintrappen hele tiden. Da er det mye greiere å risikere livet.

- Hvordan tror du det blir å dø, da, spør Tellef.

- Jeg vet ikke. Det viktigste er vel at du har hatt et godt liv først, sier Kari.

- Det har jeg, sier Tellef.

- Hvordan da?

- Jeg er forelsket.

- I hvem da?

- I noen som står og maler. Hun maler akkurat nå.

Det skal sies til Karis ære at det slett ikke er lett å skulle stå i full utstrekning, høyt oppe under taket, med malerkost og dårlig balanseevne, og så få en skikkelig latterkule. At hun dessuten klarte å lande uten å velte malerspannet skal hun ha all mulig kredd for.

Nå er dette i for seg en avstikker i historien, for det man egentlig hadde tenkt å fortelle var hvordan Tellef kom seg til skolen. Her er det viktig å opplyse om at Tellef er en meget omfangsrik kar som gikk gjennom verden med en ikke ubetydelig tyngde og dessuten svært store proporsjoner.

Å komme seg til skolen er en reise etter et nøye fastlagt mønster. Tellef krysser gaten på nøyaktig samme sted.  Han stiller seg opp på samme punkt og venter på T-banen. Og når dørene åpner seg går han rett inn og setter seg på sitt faste sete.

En morgen er jeg tilfeldigvis på vei ned til T-banen og ser Tellef gå ruta si. Han venter, som han pleier, på banen, og når dørene åpner seg strener gutten inn. Og bråstopper. For der sitter det en pent dresskledd kar og leser Aftenposten. Mannen aner fred og slett ingen fare. Han vet jo ikke at han sitter på Tellef sitt sete. Men det gjør han altså. Nå er gode råd dyre.

Tellef blir veldig varm i toppen og rød i fjeset. Lurer fælt på hva han skal gjøre. Så brått tar han en tøff beslutning, tar med seg alle sine kilo og setter seg. På fanget til mannen.

Mannen ble litt forbauset. Han ble jo det. Sånn med det samme. Men mannen smilte. Dette var jo ikke noe problem. Det var jo bare å flytte litt på seg. Gi Tellef plass.

Det jeg prøver å si er at jeg blir i veldig godt humør av å tenke på Tellef. Jeg har vel aldri hatt en nabo som var flinkere til å spre god stemning.

hits