Mye promp og lite prakt

kommentarer

Det kan bli vel mye promp og lite prakt i den alminnelighet som kalles Norge.

Den som har levd sitt yrkesliv uten omtanke for bekledningen kan lett komme til å være fortapt. Rent karrieremessig. Å kle seg for makt er ikke for amatører. Dette skjønner jeg etter å ha lest "Hva har DU på deg på jobben? ? XX åpner klesskapet?, som er noe langt fremskredne næringslivskvinner blogger muntert om.  Les mer om dette her.

Nå må jeg innrømme at jeg har vokst opp i en kultur befolket av journalister. Jeg har jobbet mye i lokalaviser. En vanlig dag på jobben ville man dra ut å intervjue for eksempel noen barn som hadde funnet årets første hvitveis for så å ta bilder med en svart hvit film (KODAK TRI-X Pan) som man måtte fremkalle helt selv og dyppe opp og ned i en rekke tanker. Deretter skulle man fremkalle og fiksere og skylle bildene og det ble en masse søl og skvett som man i en hektisk tid måtte tørke av på buksene.

Vi snakker her om en rekke sterke kjemikalier som effektivt laget en serie brune og gule flekker, og noen ganger fikk stoffet til å revne slik at buksene fikk mange små og store hull. Disse buksene gikk vi med i årevis.  Senere ble slike bukser veldig moderne, men da hadde vi sluttet i pressen.

Man kan likevel, med en ikke ubetydelig nostalgisk varme, tenke tilbake på de godt proporsjonerte herrer fra pressen som gjerne satt med telefonrøret klemt mellom dobbelthakene eller andre kroppsdeler, mens de fyrte opp en røyk med den ene hånden og tok notater med den andre, samt sølte kaffe og andre ting på seg selv, og på den måten tok vare på mye av sin livshistorie.

En av de rotekoppene som jeg ble mest begeistret for var Knut R. Hoff. Han arbeidet i Nordlandsposten i en menneskealder og arrangerte blant annet NM i badekarpadling på Bodø havn. Knut fant på slike ting hele tiden. Første gang jeg traff mannen var like før han skulle dra på sommerferie. Han hadde derfor sin årlige opprydning på kontorpulten. Knut gravde seg gjennom lag på lag med papirer og da han til slutt kom ned til bordplaten så fant han en hel side med vakuumpakket røkelaks. Fisken var trolig en gave som noen hadde noen vært innom med i jula året før, også hadde det sikkert gått et ras av dokumenter eller noe, slik at laksen ble begravd, og altså ikke funnet før langt ut i juni.

kom jeg kanskje litt på avveie i denne historien og må derfor få lov til å rette all oppmerksomhet mot mine tøfler.  Jeg har i mange år hatt samme typer tøfler som Solan Gundersen, du vet han med filttøfler og lav moral i Flåklypa. Da det gikk hull på helene og tøflene sto i fare for å bli drept av en nådeløs kone, måtte jeg få tøflene flyttet raskt til et sikkert sted. Jeg evakuerte tøflene til jobben og der levde de videre i mange år.

Min kone, som mener at man må ta seg selv mye mer høytidelig når man jobber i NHO, prøvde først og skremme meg til å kaste tøflene, men det hjalp jo selvfølgelig ikke. Det skulle tatt seg ut, at man ga etter for smålig press. Jeg kan være veldig prinsipiell når det virkelig gjelder. Det jeg dog ikke hadde regnet med var at kona skulle gjøre seg til hemmelig venn med en av mine mest illojale kolleger. Denne leiemorderen listet seg inn på mitt kontor, stjal tøflene og kastet dem.

Mot slike kolleger burde det finnes antiidiotika. På blå resept.

hits