Vi svinger motorsagen alt for sjelden i ekteskapet

Jeg er offer for en kvinne med sterk vilje som syns at vi svinger motorsagen altfor sjelden i vårt ekteskap.

Etter å ha vært hjemmefra i noen få, uskyldige timer har jeg nettopp landet på Gardermoen. Da ringer plutselig mobiltelefonen. Det er lyden av fare.

- Jeg har en god og en dårlig nyhet, sier min kone med et anstrøk sukker i stemmen.

- Hæ, hø, hva da, sier jeg.

- Det får du vite når du kommer hjem, sier hun.

I bilen kommer jeg til å tenke på den gangen min kone var helt alene hjemme og en dørselger ringte på døren. Slik ble vi eier av Norges dyreste støvsuger til 20.000 kroner. I det jeg svinger opp foran huset vårt ser jeg at denne gangen er det verre. Mye verre.

En kjernesunn osp i sin flotteste prakt er myrdet ned for fote av noen innleide, yrkeskriminelle trefellere. Liket ligger spredd utover i såpass store biter at de må motorsages og hugges og stables i hvert ledige minutt de neste to ukene (inkludert alle lørdager og søndager).

 - Har du startet sagbruk, sier en av naboene som jobber innen finans. Han kommer på besøk, kledd i pen dress og en splitter ny og veldig luksuriøs bil som han så vidt tør å parkere foran huset, mens jeg står med sagolje i trynet og lar blod og svette renne fra flere kroppsdeler.

-En økende skare eldre damer går aftentur i nabolaget. De stikker hodet over gjerdet og kommer med muntre tilrop: Det er så flott å se at godt gammaldags blodslit, i kaldt og ufyselig vær, ikke har gått helt av moten, men lever videre i dagens unge.

De nederste to, tre tonnene av ospen har trefellerne latt ligge igjen i gigantiske biter. De ligger slik fordi en nabo kommer tilfeldig forbi og foreslår helt av seg selv at dette vil Baard sikkert beholde, slik at Baard, helt på egenhånd, kan svinge litt hendig med motorsagen og kunstnerisk omdanne stubbene til et praktisk bord, en benk og kanskje noen stoler i hundrekilosklassen.

Isteden måtte jeg leie en kranfører for 5.000 kroner, som kom og hentet de største kubbene og kjørte dem på fyllinga.

Siden har årene både kommet og gått.  Jeg har derfor en langt fremskreden angst for snekkere, rørleggere, elektrikere, svigermødre, membranleggere, psykologer, polakker, foreldre, inkassobyråer, forståsegpåere, venner og bekjente, og hva de nå heter alle som hele tiden mener at noe må gjøres.

Det de som regel mener bør gjøres er å skifte ut det elektriske anlegget, rive ut badet og erstatte de lysgrønne sponplatene, som hadde imiterte gresk marmor på en ganske vellykket måte siden 1970-årene, slik at vi nå har vi fått slike kjedelige hvite fliser som gud og hver mann har på badet.

Min kone fant også ut at man kunne spare 250.000 kroner på å drenere huset vårt selv. Det gjelder bare å grave en 46 meter lang grøft rundt huset. Den var nær to meter dyp og stort sett fylt av stein og fortvilelse.  Senere fikk vi ny veranda og byttet ut alle vinduene og akkurat da jeg trodde at det ikke var noen fare på ferde, så startet et slags innendørs campingliv i noen måneder mens vi levde uten komfyr og vann og ventet på at det nye kjøkkenet skulle bli ferdig.

Det hender at jeg nå finner meg et hjørne helt nederst i kjelleren. Det er et sted som ennå ikke er pusset opp. Det er en bod som jeg bruker til å drømme om sommeren og fisketurene og gleder i livet. Jeg sitter der helt musestille og venter på bedre tider. Jeg gjør ofte det.

PS. Nå fikk jeg akkurat en sms fra min kone. Hun vil pusse opp boden.

hits