Mr. Handy

Persienner virkerliksom så praktiske og fine i begynnelsen. Man kan på dette tidspunkt slappe helt av og til og med trives sammen med sine persienner. Men så langsomt kommer det snikende noen ekle forandringer. Støv, fett og ergrelser legger seg i tykke lag. Prøver du å gjøre de tynne metallplatene rene så flytter elendigheten seg bare rundt og er helt umulig å bli kvitt.

Skal man være grunnleggende ærlig og ganske oppriktig, så er behovet for renhold litt ujevnt fordelt mellom damer og menn. Når for eksempel persiennen på badet er i ferd med å bli meget skitten så føler for eksempel jeg at en god løsning kan være å ikke stikke nesen alt for nær persiennen, men heller konsentrere seg om helt andre ting når man er på badet.

Før man her begynner å hisse seg opp over slapp holdning vil jeg understreke at jeg var en av de første til å oppdage at en av håndkleholderne på badet var blitt løse og allerede etter et års tid fant jeg ut at det gikk an å sette inn noen plassdingser som skruene fikk nytt feste i, slik at det nå ikke er antydning til problemer på dette området.

Suksessen med håndkleholderen syns jeg på en måte at jeg ikke har fått nok anerkjennelse for. Det vil jeg bare ha sagt. Når det gjelder persiennen så innrømmer jeg at det trakk litt i langdrag å ta affære. Men løsningen lå ganske nær. Dette har å gjøre med at vi bor på Høvik og det bare er en kort kjøretur til IKEA på Slependen.

IKEA er for øvrig stedet for de alvorligste ting i livet. IKEA er det første sted man drar til når man har flyttet hjemmefra eller fått barn, eller giftet seg eller skilt seg eller noe annet alvorlig. IKEA har sikkert også noe å tilby når døden kommer, men foreløpig har jeg ikke undersøkt hva det er.

Når man har pakket ut de mange små delene som følger med for eksempel en ny persienne fra IKEA så er det lett å få panikk. Det gjelder da å studere instruksjonstegningene som er laget slik at alle folkeslag og kulturer på jorden med en gang skal fatte poenget. Det føles da litt leit at jeg som regel blir stående i 20 minutter og vri og vende på ting som hvis det er fysisk mulig, klarer å montere bak frem.

Det er en slags tradisjon dette å gjøre feil. Så jeg blir ikke lei meg med en gang. Jeg vet jo at etter et par feil monteringer så kommer jeg jo nesten alltid inn på riktig spor til slutt. Denne gangen må jeg innrømme at jeg boret 16 hull i vinduskarmen, mens det bare var behov for 12. Og festene ble plassert litt for tett slik at noen av hullene måtte bores om igjen, men det er det slett ingen som kan se, nå som den nye og gullende rene persiennen henger der og sikkert imponerer alle som kommer forbi.

Etter denne suksessen var jeg nylig på besøk hos mine venner Jon og Heidi som er gift med hverandre og bor ute i Asker. Jeg får spontant lyst til å skryte av monteringen av persiennen. Siden det ikke er så ofte jeg kan skryte av slikt, er det fristende å gripe sjansen når den byr seg.

Etter at Jon har hørt på skrytet mitt en stund, vrir han kroppen halvveis rundt og peker på to persienner som henger som en slags vegg ute på terrassen.

? De der har jeg montert, sier Jon. Han sier det litt henslengt. Han får det til å høres ut som en hverdagslig sak. Jeg kommer med noen rosende kommentarer. Jon får da blod på tann.

? Jeg har montert alle persiennene i stua også, sier han stolt.

- Hvor da spør jeg.

- De som henger i stua, sier Jon.

- Nei, de gjør nok ikke det, sier Heidi.

- Hæ, sier Jon.

- I stua har vi fått gardiner, sier Heidi.

- Når skjedde det da, spør Jon.

- Ja, det er vel et par år siden nå, sier Heidi.

hits