Å unngå total-havari

Det skal jo bare en liten detalj til før en hel søndag er truet av totalhavari. Det er dessuten slett ikke lett og både være mann og skulle holde orden på kone og barn og alt det andre som følger med.

Når man nå skal fortelle en historie fra virkeligheten som er helt sann og ikke overdrive på noen som helst måte, kan det være praktisk å vite at dette skal handle om min venn Pål. Han er en alminnelig småbarnsfar fra Bærum som har de beste intensjoner. Han vil alle vel. Det må sies, sånn innledningsvis, slik at man ikke senere i historien skulle få et helt feil inntrykk av mannen.

Pål lever i et slags kvinnekollektiv som i uredigert rekkefølge består av Liv Unni (Kone), Lea (Datter) og Tøsse (Golden Retriever). Dette er en gjeng som for et utrenet øye kan virke noe ukoordinert hva gjelder logistikk og overordnet planlegging av daglige gjøremål. Å ta en søndagstur fra Bærum til Varingskollen Alpinsenter i Hakadal nordøst for Oslo kan derfor bli en utfordring. Man vil i det følgende få advare mot sterke scener.

Det er jo slik her i livet at først må man stå opp. Deretter er det frokost og en masse som skal finnes frem av superundertøy og hjelmer og riktige skistaver og briller og akkurat passe tykke sokker slik at ikke støvlene blir for trange, og kanskje også en hals av fleece som er fin til å trekke opp foran munnen når det er over ti minusgrader ute og man skal suse gjennom vintereventyret i Hakadal.

Når man så har kjørt en trekvarters tid med bil og kommet frem til Hakadal og stablet alle deltakerne ut av bilen, kledd på dem og skaffet heiskort og i det hele tatt er klar til å begynne å stå på ski, så kan man komme til å måtte lete gjennom hele bilen en rekke gnager, bare for å oppdage at far har glemt sin egen boblejakke hjemme.

Det er som sagt ti minus grader. Å kjøre hjem igjen er helt utelukket. Å kjøpe en ny jakke på en søndag i Hakadal kan også ble krevende. Dette skjønner Pål helt av seg selv. Derfor går han rett bort til de som driver Varingskollen Alpinsenter. Gjennom vinduet kan han se at det henger opp til en flere jakker langs veggen. Om han kan få låne en slik i noen timer?

? Dette forslaget, som er konstruktivt fremsatt, er personalet veldig negative til. De er direkte avvisende. Bare fordi at det med store bokstaver står Varingskollen Alpinsenter, SERVICE, skrevet på ryggen av jakkene, så er det helt umulig for såkalte vanlige mennesker å ha på seg en slik jakke. Ja, sånn kan det gå, i verdens rikeste land, som de pleier å si i spørretimen på Stortinget, når de ikke får viljen sin.

Pål på sin side, har vokst opp med mye privat initiativ og pågangsmot, og løper nu tilbake til sin bil og for å lete etter en såkalt nødløsning. Det er da han oppdager at kona har lagt ut et såkalt saueskinn i bilen. Det ligger lett henslengt i baksetet. Skinnet lar seg tulle rundt hele overkroppen, og får, på imponerende vis, plass under skjorta. Med nød og neppe kommer saueskinnet på plass, men det går. Når skjorta kneppes igjen, så stikker det til og med opp litt pels på en tøff måte i halsen, slik at det ser ut som om Pål har fått voldsomt mye og veldig mandig hår på brystet.

Dermed går de neste timene i bakken ganske bra. Pål fryser ikke og er godt fornøyd. På tampen av dagen treffer han en gammel kjenning i heisen. De prater om løst og fast. Det er jo en stund siden sist de så hverandre. Det er tydelig at kompisen har lyst til å spørre, om hvorfor skjorta buler så voldsomt, men det kommer litt nølende når han til slutt sier: ? Har du lagt litt på deg, Pål?

hits