Skjønnheten og dyrene

Lyset faller inn fra siden og treffer hennes ansikt slik at det kommer dels  i skyggen og dels i så skarp positur at man ikke kan la være å stirre på denne skjønnheten som sitter som om ingenting har hendt i avgangshallen på Gardermoen.

Hun tvinner en hårlokk rundt den ene fingeren, nipper langsomt kaffelatte fra et pappkrus og bytter låt på ipaden i de mest selvfølgelige bevegelser fordi hun vet seg betraktet av nærmere 20 mannfolk som sitter eller står en hel time og venter på et forsinket fly til Bergen. Herrene er selvsagt ikke altfor åpenlyst sultne i blikket, men det er ikke til å unngå at de fleste liksom ranker seg, og strekker muskler og fører seg mye bedre enn de ellers ville ha gjort.

Det er heller ikke til å unngå at to av karene som står nærmest blir forsøksvis mye bedre i det meste, og er svært tydelige i en samtale som på alle måter fremhever deres fysiske og økonomiske fortreffelighet.

Det har seg slik at en rekke voksne nordmenn under visse omstendigheter kan finne på å pynte seg med penger. De kan også veldig raskt komme til å fremheve at Birkebeinerløpet (Norge) nok egner seg best for de mer alminnelige deler av vårt økosystem, og at egentlige er det ikke så imponerende å gå ni mil i Vasaløpet (Sverige), for det er jo ganske flatt terreng og mest staking, da, men i fjor så gikk den ene av herrene Marcialonga  (Italia), og det var syv harde mil og mye knuffing. Survival of the fittest, som det heter, og en mann er ikke en mann før han har krysset et kontinent, eller i det minste gått over Grønland på ski.

De som for øvrig trodde at Nansen gikk over Grønland for sportens skyld, har ikke sett nakenbildene han tok av seg selv og sendte elskerinnen og som en rekke aviser for en tid tilbake fant all grunn til å trykke med voldsom begeistring.

En typisk nordmann er som man forstår en ensom svart prikk midt på den enorme hvite flate, der han setter et spor under stjernene som aldri har vært der før og som snart vil viskes ut i den nådeløse vinden.  Men en typisk nordmann gjør ikke dette uten baktanker. Han gjør ikke det.

kom jeg akkurat til å tenke på Ole Paus som engang sto veldig ung utenfor kinoen i Elverum og så på filmplakaten til "Tatt av vinden" mens han han forstilte seg at Clark Gable skreller Vivien Leigh som en banan. Han sa det akkurat slik, og bare tanken var såpass sterk kost at man kunne bli skjelvende av mindre.

Etter at jeg så hadde vært i Bergen og arbeidet noen timer var det tid for å fly tilbake til Gardermoen. Denne gangen var det ingen forsinkelser så opplevelsene på Flesland ble begrenset. Herfra har jeg rett og slett ingen ting å rapportere. Men så skjedde det at jeg fikk sete 13 D. Jeg liker å sitte på D, fordi det er plassert inn mot midtgangen og da kan jeg strekke ut i alle fall det ene benet.  På innsiden av meg var det to plasser. På den ene setter det seg en passe pen dame (PPD), og ved siden av kommer det en kar som jeg raskt skjønner er en kollega av henne, en som hun nettopp har blitt kjent med. Dette er mennesker jeg aldri har sett før og i starten av samtalen følger jeg ikke noe særlig med, men så plutselig hører jeg mannen, si i en innskutt bisetning: ?Birken?. Og litt senere sier han nesten helt tilfeldig, ?Marcialonga?.

Og sånn går nå dagan i Norge.

hits