Brennende kjærlighet

Til glede for nye lesere:

Tid har de mye av, de tre godt voksne karene som hver formiddag tar med seg sine følelser og behov og kjører inn til Oppdal sentrum for å handle på Ica-butikken.

Herrene kommer i hver sin bil. Det kan jeg se, siden vi kommer nærmest samtidig frem til parkeringsplassen og stiller opp bilene våre. Jeg kan se at gubbene er på nikk med hverandre. En av dem har samme type ryggsekk som Ludvig i Flåklypa-filmen. Han røyker dessuten rullings, går i kofte og virker brukbart fornøyd med livet.

Nå må jeg skynde meg å fortelle at Oppdal har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Dette har å gjøre med at jeg bodde syv viktige ungdomsår i Kristiansund og kjenner at blodet bruser bare jeg kommer i nærheten. Oppdal er dessuten ei vakkert bygd på fjellet som ligger slik til at det passer med en stopp for å handle en lettvint middag på Ica. Jeg har planer om å kjøpe en halv kylling, potetsalat, to rundstykker og en ananas-brus fra Sylte.

Butikken er nesten tom for kunder. Ute høljer regnet ned. Det er ikke mange som er ute og farter i dette været. Det er dessuten flom i elva på grunn av alt regnet. ? Flere broer er blitt ødelagt i natt, hører jeg at kjøpmannen, som sitter i kassa, forteller til en kunde. De gamle mennene hører dette de også, men de ville ikke stoppe for å delta i samtalen. De sier bare fort hei og går målbevist innover i lokalet. Jeg følger etter.

Slik kommer vi frem til delikatessedisken og stiller oss opp i en kø på fire personer. Jeg står bakerst. Bak disken troner en dame i en hvit frakk som det står Gilde på. Ordet matrone er et ord jeg ikke bruker så ofte. Det må jeg innrømme. Men i dette tilfelle må jeg gjøre et unntak. Jeg får nå raskt en mistanke om at de tre karene foran meg er noe over gjennomsnittlig begeistret for betjeningen.

Matronen står med et stort smil inne i en sky av lyst, bølgende hår og snakker om både det ene og det andre med knallrød farge på leppene. Hun er i størrelsen ekstra large. Jeg tror karene foretrekker henne så stor som mulig. Dette kan jeg selvsagt ikke vite helt sikkert. Men det virker slik. Herrene har som sagt veldig god tid. De vurderer både det ene og det andre pålegget. Kjøper noen få skiver roastbiff her, og en dæsj rekesalat der, og kanskje en liten bit av osten der borte. Det gjelder å ikke kjøpe for meget, for man skal jo innom i morgen også.

Jeg venter. Jeg gjør det. Jeg har ingen ting i mot at livet mitt tar litt tid. Nå blir det endelig min tur.

- Jeg skulle gjerne hatt en halv kylling og potetsalat, sier jeg.

- Du vil ikke heller har litt brennende kjærlighet da, spør matronen.

- Hæ, hva er det for noe, sier jeg.

- Det er stekte bacon-biter og gressløk som er blandet inn i lun potemos. Jeg har laget det helt selv, nå nettopp, sier damen.

- Hvor mye syns du at jeg trenger?

- Tre hekto, kanskje.

- Jeg tar fem hekto, sier jeg og får utlevert en solid porsjon brennende kjærlighet.

Etterpå sitter jeg i stillheten inne i bilen. Jeg spiser sakte med en hvit plastgaffel, mens regnet legger seg som en grå og myk gardin over frontruta. Bacon-bitene er passe hardt stekt og deilig krydret. Jeg tror jeg kommer til å stoppe på Oppdal en annen gang også.

hits