Å tenke stort

Til glede for nye lesere:

 

Jeg har 32 mil å kjøre fra Oslo til Lærdal. Før jeg kommer frem må jeg ha kommet på en storslagen ide som er så fantastisk god at investorene i Lærdal vil bruke store summer på den.

Allerede ved Sundvolden får jeg følgende ide: Jeg vil kjøre sakte. Da kan tankene liksom flyte fritt. Inspirasjonen vil strømme på. Slik blir det en kø av biler bak meg. Noen smålige, irriterte sjåfører ligger bak og er sure, bare fordi de ikke vet at fremtiden avhenger av slike som meg. Nå kjører jeg enda saktere.

En diger, svart BMW dundrer forbi. Sjåføren rekker en finger i været. Jeg vinker vennlig tilbake, spiser sjokolade og spiller lav musikk. Det er trygge toner som jeg har likt siden tidlig på 1980-tallet. Jeg tar ingen sjanser med den kreative stemningen. Jeg gjør ikke det. Om fem timer må jeg ha minst en god ide i hodet. Foreløpig er det lissom så veldig  tomt der inne. Men jeg kommer nok på noe snart.

Plutselig skjer det. Jeg kjører oppover bakkene ved Klekken. Jeg er som en liten togfører. Bak meg kommer alle følgesvennene, eller disiplene, som jeg helst vil kalle dem. Om et sekund skal de alle takke meg. For like etter at jeg runder bakketoppen kjører vi alle inn i sannhetens øyeblikk.

Der sitter en politimann på knærne og sikter på oss med en laserpistol. Noen hundre meter bak ham har andre staute og flotte politifolk vinket inn en svart BMW som akkurat nå er i ferd med å fylle ut papirer. Jeg vinker hyggelig til ham i de vi kolonnekjører forbi.

Oppover Hallingdalen begynner jeg å bli et snev urolig. Det er lite biler på veien og flere ganger er jeg nær ved å øke farten, men heldigvis havner jeg bak en trailer og begynner å tenke på filmer om fremtiden som jeg så på kino for noen år siden. Filmene spådde at vi ville ha flyvende biler, gå rundt i sølvpapiraktige klær og spise gourmetmiddag ved hjelp av piller. Ingen spådde slike ting som internett, murens fall eller at Bin Laden drømte om å sprenge verden til helvete.

Jeg er på Nesbyen. Hva har de funnet opp på Nesbyen, tenker jeg. Hvilke ideer har de her? Ganske mange faktisk. Det er ingen som ler av Nesbyen. Dette er et av de varmeste stedene i Norge. Meteorologene elsker Nesbyen. Midt opp i all denne varmen satt det en kar å fant opp en motorvarmerfabrikk. Alle lo sikkert av ham i starten. De satt der i helsetrøyene sine, peste i varmen og var full av hånlatter. Så kom denne karen og sa motorvarmere, og snart begynte pengene å renne inn i Nesbyen.

Sånn skal det gjøres, tenker jeg og girer ned. I bakkene forbi Gol har jeg en mopedist foran meg. Han har festet stokken sin på bagasjebrettet, har rød hjelm og røyker pipe. Det puffer små skyer ut av hjelmen. Nå har det gått to og en halv time siden jeg begynte å tenke på ideen som skal skape nytt liv i Lærdal. Det må være en ide som titusener av mennesker fra alle kanter av verden vil bli glade for. Ja, helst bør de bli elleville av fryd, klappe i hendene og si: -La oss reise til Lærdal.

På vei gjennom Hemsedal ligger snøen metertykk. Her går folk rundt og kjøper små leiligheter til mange millioner kroner stykke i nærheten av alpinanlegget. For noen tiår siden var det mest bønder og depresjon i Hemsedal. Men så kom en sparebanksjef fra Gol og sa ordet ALPINT. Siden har ikke verden vært den samme i Hemsedal. Nå prøver jeg å finne på et sånt ord jeg også.

Jeg har parkert foran Norsk Villakssenter i Lærdal. Direktøren på museet er kvinne, fryktelig pen og sier at hun er takknemlig for at jeg har kommet den lange veien for å delta på idedugnad. Noen av landets fremste eksperter på museer skal også delta. Vi setter oss i et møterom.

Heldigvis begynner iderunden på motsatt side av bordet. Etter tur velter ekspertene frem sine kvalifiserte tanker. Den pene direktøren noterer høytidelig ned alt som blir sagt. Analyser, besøkstall, design, brukergrensesnitt, vitenskapelig nivå. Slike ord. De brukes flittig. Jeg skal snart rettferdiggjøre min eksistens. Og reiseregningen. Nå gjelder det.

Jeg åpner munnen. Først kommer ingenting. Så ser jeg i taket og sier:

- Det gjelder å tenke stort. Jeg foreslår at vi lager en laks. En kjempelaks. Minst 20 meter stor. Vi støper den i glassfiber og setter den på taket av museet slik at alle som kjører forbi kan se den. Ungene kan krabbe inn gjennom munnen på laksen, og inni kan det være grønt lys så det føles som å være under vann, og øynene kan være av glass slik at det går an å se ut, og alle fiskens indre organer kan henge i snorer og være til å ta løs og sette sammen igjen, og når ungene krabber ut av gatthullet på laksen kan den lage en voldsom prompelyd eller en fanfare, og foreldre fra hele verden kan stå å ta bilder av det hele.

Ordene mine kommer ganske fort. Det bare renner ut av meg. Etterpå blir møterommet helt stille. Så begynner Norges fremste museumsarkitekt å lage en liten lyd. Han knegger, ja riktig humrer i skjegget, som det heter.  Snart ler de alle sammen. Stemningen er rett og slett på min side. I Lærdal.

Den svarte natta kryper kaldt nedover fjellsidene og treffer meg der jeg går rundt midnatt på vei i seng. Hva har jeg egentlig fått til her på jorden, tenker jeg. Hva står igjen etter meg og vitner? Ingen slekstgård er bygget, ikke har jeg funnet opp østehøvelen eller likestilling eller at det går an å seile på en balsaflåte fra Sør Amerika til Polynesia.

- Hva har du fått til du a, kan folk si.

- En 20 meters laks, vil jeg svare.

Det var da noe.

hits