- Også kaster du bare fly-døren ut av hullet

Flysetene er små. Karene er store. Svetten renner. Flyvertinnen ser på oss og finner ut hvem som er tykke og hvem som er tynne. Hun flytter oss rundt slik at vektbalansen i den lille Widerøe-maskinen blir slik at vi ikke umiddelbart styrter. Jeg havner ved siden av nødutgangen. Flyvertinnen bøyer seg over meg og forklarer mine oppgaver på turen.

- Først drar du i den hendelen der og så i den andre, og vrir mot høyre.  Også kaster du bare hele døren ut av hullet, sier flyvertinnen til meg.

- Kan du si i fra når jeg skal kaste ut døren, spør jeg.

- Det skal jeg gjøre, sier hun.

Det er grytidlig onsdag morgen, denne uken. Jeg har tatt med meg flyskrekken min og kjørt gjennom grauttykk tåke, på underkjølte veier til Gardermoen for å frykte det verste. Vel inne i avgangshallen er det slik at hvis du skal til de som virkelig betyr noe i verden, New York eller London eller Tokyo eller noe, så tar du til høyre etter sikkerhetskontrollen. Hvis du derimot skal til steder av et annet kaliber så dreier du til venstre.

Du skal da gå nedover en veldig lang gang med som regel fallende interesse. Helt i enden av bygningen stikker det ut en liten pir og der står en gjeng med forfrosne, små propellfly som skal til Førde, Florø, Sogndal eller andre eksotiske steder som, gjerne i glatta på vinteren velger å holde til mellom lumske kastevinder og stupbratte fjell på Vestlandet.

Jeg henger et sted i luften mellom flyskrekk og trygg landing. Vi er halvveis til Florø. Det spraker i høyttaleren:

-Vinden blåser nå i hundre kilometer i timen der ute så vi blir forsinket, sier kapteinen. Men hvis vi fløy litt høyere opp ville vinden vært tre hundre kilometer i timen, sier han.

- Det er alltid noen som har det verre, tenker jeg.  Det er det som gjelder når du har det litt vondt inne i deg.  Tenk på noen som har det verre.  Jeg tenker på Mitt Romney. For i bilen på vei til flyplassen så hørte jeg på radioen at han hadde skrevet en tale på 1.118 ord. Mitt Romney sa det akkurat slik, talen er på 1.118 ord.

Presisjon er viktig, tenker jeg. Om saken gjelder frykt eller kjærlighet eller håpet om å bli verdens mektigste mann. Ting kan jo lett briste. Livet er skjørt, tenker jeg og ser ut gjennom flyvinduet på hjulene som kommer ut ved siden av hodet mitt slik at det begynner å buldre og riste og dure i hele flykroppen og jeg kjenner at svetten i min sidemanns kropp er i ferd med å blande seg med min der vi sitter skulder mot skulder i landingsøyeblikket.

Noen timer senere har jeg jobbet ferdig og skal fly hjem igjen. Flyplassen i Florø er en ansamling bokser med øl som sjømenn og folk fra Nordsjøen sitter og hygger seg med før flyet skal gå. Dette dreier seg om meget røslige mannfolk som gjerne er like høye som de er brede. Hvis disse karene hadde levd i Danmark ville de trolig vært regnet som fjell. 

Om bord i flyet er stemningen god på mange språk. Karene har åpenbart arbeidet og levd og delt sorger og gleder i lang tid. Men nå er jobben gjort og de skal hver til sitt.

Avskjed mellom menn er en egen sjanger. Når noe av det mest maskuline som fins skal gi en klem, og si at det har jo vært en fin tid, så er det nesten helt umulig å få det til, i alle fall like etter at flyet har landet på Gardermoen. Man står da i en eviglang korridor på vei til bagasjen og har bare noen sekunder til rådighet.

Dette er to store, tykke menn som nøler. De er i ferd med å gi hverandre en klem, ombestemmer seg, trekker seg tilbake, men så er det som om de tenker, faen heller.  Det strømmer på med folk. Her er mange fly som tømmer seg. Midt i det hele står en omfavnelse, en slags rund ball, nærmest som et menneskelig punktum. Som jeg pleier å si; livet er vakkert, bare du ser godt nok etter.

#flyskrekk

hits